Cebu er en lang, smal øy med en fjellrygg nedover midten, og det finnes bare en håndfull veier tvers over den. Transcentral Highway er den mest kjente. Den starter i Talamban nord i Cebu City, klatrer opp gjennom Busay og fjellbarangayene, krysser ryggen og faller ned til Balamban på vestkysten. Veien ble bygget på 1990-tallet, og den gjorde Balamban om fra en kystkommune du kom deg til med båt eller en halv dag i bil, til et sted som ligger førtini kilometer og en drøy time fra byen.
For de fleste reisende er selve veien reisemålet. Balamban er en kommune med 98 170 innbyggere fordelt på 28 barangayer og 334 kvadratkilometer, og den lever av skipsbygging, mais og grønnsaker. Det er ikke et sted du legger to netter i. Det er turen dit, og tilbake, som er verdt en hel dag.
Veien over ryggen
Strekningen er asfaltert hele veien over, men den er bratt, svingete og smal på partier. Du deler den med lastebiler som frakter kål og gulrot ned til byen, med syklister som har gjort klatringen til Cebus mest kjente treningsstrekning, og med motorsykler som kjører fortere enn de burde. Er du usikker på svingete fjellvei, er ikke dette stedet å bli komfortabel. Kan du kjøre den, er det den fineste kjøreturen på øya.
Hvor høyt veien faktisk går, er det merkelig vanskelig å få et entydig svar på. Anslagene spriker fra i underkant av 450 meter til godt over det dobbelte, avhengig av hvilket punkt på strekningen som måles og hvem som måler. Det praktiske svaret er at du kommer høyt nok til at alt forandrer seg: palmene blir avløst av furu og grønnsaksterrasser, luften blir tørrere, og fra flere av utsiktspunktene ser du havet på begge sider av øya samtidig når det er klart.
Underveis passerer du Busay med utsiktspunktene, Temple of Leah og avkjørselen til blomsterhagene i Sirao, før bebyggelsen slipper taket og du er alene med veien. Over toppen ligger en rekke utsiktskafeer og et par tilrettelagte stoppesteder, de fleste åpnet i løpet av det siste tiåret. Bodene langs veien selger mais, kaffe og jordbær — vekster som ikke lar seg dyrke nede ved kysten, og som er hele forklaringen på at fjellbarangayene her oppe finnes.
Været bestemmer om turen er verdt noe
Det er to til fire grader kjøligere der oppe enn nede i byen, og på det kjøligste kan termometeret vise rundt tjue grader i vind. Det er behagelig hvis du har en genser i sekken, og overraskende ubehagelig hvis du ikke har det, når kroppen er vant til trettito grader og høy fuktighet.
Viktigere er skydekket. Skyene legger seg inn i åssiden fra ettermiddagen av, langt oftere enn folk regner med, og i regntiden kan hele utsikten forsvinne på tjue minutter. Det kan du kontrollere selv før du kjører: ser du åsryggen tydelig fra Lahug, er sikten god der oppe. Ligger det en hatt av skyer over toppene, blir turen en kjøretur i grå tåke, og da er den ikke verdt en hel dag.
Kjør derfor tidlig. Er du på veien i sekstiden om morgenen, har du både sikten og en nesten tom vei, og du rekker ned til kysten i god tid før ettermiddagsbygene. Regn tre til fire timer for hele turen med stopp, og en halv dag hvis du skal ned til Balamban og spise før du snur.
Mount Manunggal og Magsaysay-monumentet
Den tyngste historien i disse fjellene ligger i barangay Magsaysay, høyt oppe i Balamban. Der ruver Mount Manunggal med sine 982 meter, Cebus tredje høyeste topp, og det var i den fjellsiden presidentflyet Mt. Pinatubo gikk i bakken tidlig om morgenen 17. mars 1957. President Ramon Magsaysay og 24 andre om bord omkom.
På leirplassen ved toppen står monumentet over Magsaysay sammen med sylinderblokken fra en av flymotorene, og et kapell som ble reist på 1980-tallet. Stedet ble erklært nasjonalt historisk landemerke av National Historical Commission of the Philippines 24. april 2012, og hvert år går det en minneklatring dit opp. For filippinere er dette et pilegrimsmål av det stille slaget. For en norsk besøkende er det først og fremst en påminnelse om at fjellene på Cebu har en historie som ikke handler om turisme i det hele tatt.
Du kommer deg dit til fots, ikke i bil. Hovedrutene starter fra Tagba-o og Cantipla i Tabunan på Cebu City-siden, og selve traverseringen tar et sted mellom to og sju timer avhengig av rute og føre. Dette er ikke en tur du improviserer fra bilvinduet: den krever kjentmann, tidlig start og klær som tåler regn i høyden.
Fjellsidene rundt Manunggal er samtidig Cebus eneste kilde til abaca, altså manilahamp. Plantasjen dekker mellom 260 og 300 hektar i barangay Magsaysay, og det er høyden på rundt 500 meter som gjør vekstforholdene mulige. Myndighetene har aktivt oppfordret bøndene her til å satse på abaca, blant annet som alternativ til ulovlig cannabisdyrking, som har vært et tilbakevendende problem i de høyestliggende barangayene.
Skipsverftene i Balamban
Nede på vestsiden ligger kommunen som kaller seg landets skipsbyggingshovedstad, og det er ikke lokalpatriotisk overdrivelse. Siden 1990-tallet har West Cebu Industrial Park huset verft drevet av blant andre Tsuneishi, Austal Philippines og Metaphil, og der bygges alt fra bulkskip og containerskip til hurtiggående aluminiumsfartøy for internasjonale kunder.
Anleggene er ikke åpne for besøkende, og det finnes ingen omvisning å oppsøke. Men de forklarer hvorfor Balamban ser helt annerledes ut enn nabokommunene langs vestkysten. Her finnes lønnet industriarbeid, bankfilialer, et bymessig sentrum og et boligmarked drevet opp av folk med fast lønn, i et område som ellers lever av fiske og landbruk.
For deg som reisende betyr det mest at det finnes ordentlige spisesteder, minibanker og en fungerende bensinstasjon på vestsiden av fjellet. Det er ingen selvfølge når du kommer ned fra høyden, og det er verdt å vite før du planlegger en dag der du både skal over ryggen og videre sørover langs kysten.
Selve byen, og veien videre
Balamban by er ikke et reisemål, og den later ikke som. Menigheten St. Francis of Assisi har røtter tilbake til 1870-årene, og langs veien selges buwad — tørket fisk — fra boder som har ligget der lenger enn verftene har. Det finnes en havnepromenade å gå på og en håndfull steder å spise, og det holder til de par timene de fleste tilbringer her.
Vil du videre, går kystveien nordover mot Asturias, Tuburan og Tabuelan, og sørover mot Toledo, Barili og Moalboal. Den vanligste dagsrunden er over fjellet til Balamban, sørover langs vestkysten til Toledo, og tilbake til byen over den lavere fjellovergangen derfra. Det blir tre til fem timers kjøring med stopp, og du får begge kystene på samme dag.
Slik gjør du turen
Leiebil er det enkleste hvis du er komfortabel med svingete fjellvei, og bil med sjåfør er det klart mest avslappede. Sjåføren kjenner veien, og du kan se ut av vinduet i stedet for å konsentrere deg om neste hårnål. Se artikkelen om bilutleie for hva som kreves av førerkort. Motorsykkel er det morsomste, men ikke hvis det er her du skal lære — nedturen er lang, og bremsene tar kvelden fortere enn du tror hvis du ligger på dem framfor å bruke lavt gir.
Med kollektivtransport går det både buss og jeepney fra Cebu City til Balamban over fjellet. Det er billigst, tregest, og du ser mindre fordi du sitter der du sitter og ikke kan stoppe. Grab tar sjelden turen hele veien over, og habal-habal for hele runden er fullt mulig og rimelig, men to timer på baksetet av en motorsykkel tar på mer enn folk regner med.
Fyll drivstoff i Talamban før du kjører opp. Det er tynt med stasjoner over fjellet, og de som finnes er små. Ta med genser og kontanter til bodene og kafeene, og regn med at reisetidsanslagene i kartappen er for optimistiske — se artikkelen om veier og reisetid for hvor mye du bør legge på.