Filippinsk høflighet er ikke pynt utenpå samtalen. Den er strukturen samtalen holdes innenfor, og den avgjør hvordan folk sier ting, hvordan de svarer, og — viktigst for deg — hva de lar være å si. Nesten alle misforståelsene nordmenn havner i på Cebu, kan spores tilbake til at de to systemene tar utgangspunkt i motsatte idealer.
Norsk høflighet handler om å være tydelig og ikke kaste bort noens tid. Filippinsk høflighet handler om at ingen skal settes i en ubehagelig situasjon foran andre. Der de to kolliderer, er det som regel nordmannen som ikke merker det.
Hiya og hva det koster å tape ansikt
Nøkkelbegrepet er hiya, som oversettes klossete til skam, men som ligger nærmere ansikt eller sosial verdighet. Å få noen til å tape ansikt offentlig er alvorlig, og det er alvorlig på en måte som ikke går over når saken er løst. Den som ble irettesatt foran andre, husker det, og det gjør alle som så på.
Praktisk betyr det at direkte kritikk, høylytt uenighet og retting av folk foran andre veier tyngre enn hjemme. En diskusjon om en regning som blir høylytt, er ikke lenger en diskusjon om en regning — den er blitt en sak om verdighet, og da får du ikke pengene tilbake heller. Hovedregelen er å senke stemmen når noe går galt, ikke å heve den, og den regelen er kontraintuitiv nok til at den må øves inn.
Har du noe å ta opp, gjør det rolig og under fire øyne. Be om å få snakke med en leder framfor å presse den som står foran deg, og gi motparten en vei ut som ikke krever at noen innrømmer noe. Det er ikke unnvikenhet — det er hvordan saker faktisk løses her. Se artikkelen om å unngå trøbbel for hvordan konflikter eskalerer når regelen brytes.
Et ja er ikke alltid et ja
Dette er den enkeltstående største kilden til misforståelser, og den koster nordmenn både båter og avtaler. Å si nei rett ut oppleves som uhøflig, fordi det gjør den som spurte, brydd. Derfor sies det sjelden. I stedet får du et ja som kan bety hva som helst.
Et «ja» kan bety ja. Det kan like gjerne bety «jeg hører deg», «jeg vil ikke skuffe deg», eller «jeg vet ikke, men vil ikke si det høyt». Tegnene på at det ikke er et reelt ja, er de samme hver gang: en liten nøling først, en latter, at emnet skiftes, eller et vagt «maybe», «we'll see» eller «I'll try». Alle disse betyr som regel nei, og å presse på for et tydelig svar gjør bare situasjonen ubehagelig for begge.
Løsningen er enkel og virker umiddelbart: still åpne spørsmål framfor ja-og-nei-spørsmål. «Når går siste båt?» framfor «går det en båt klokka fem?». «Hvilken vei er det?» framfor «er det denne veien?». Da ber du om informasjon i stedet for bekreftelse, og du får informasjon. Spør du om bekreftelse, får du bekreftelse, uansett hva som er sant.
Tiltale, og hva mano er
Alder styrer tiltalen. Kuya brukes om menn som er litt eldre enn deg selv, ate om kvinner, og det er høflig tiltale framfor familietitler — du sier det til sjåføren, servitøren og vakten, og de sier det til deg. Ma'am og sir brukes i alle sammenhenger, langt oftere enn i Norge, og det er standard høflighet, ikke underdanighet. Å be noen la være virker mer underlig enn hyggelig.
Til eldre legges po inn i setningene. Det er tagalog, men det brukes også på Cebu, og det signaliserer respekt for alder mer enn noe annet enkeltord i språket. Se parløren for hvordan ordene faktisk brukes i setninger.
Den mest synlige høflighetshandlingen er mano, også kalt pagmamano: en yngre person tar den eldres hånd og fører håndbaken mot sin egen panne. Du vil se det i familier, særlig når noen kommer på besøk og rundt jul. Som utlending forventes det ikke av deg, og et vanlig håndtrykk er helt greit om en eldre rekker deg hånden. Å hilse på de eldste i rommet først når du kommer inn, forventes derimot, og det legges merke til begge veier.
Utang na loob og familien
Familien står sentralt på en måte som er vanskelig å overdrive. Storfamilien er den økonomiske enheten, ikke husstanden, og forpliktelsene innad går langt — til søskenbarn, til tanter, til den som betalte for skolegangen for tjue år siden. Beslutninger som en nordmann ville tatt alene, tas i praksis av flere.
Begrepet som holder det sammen, er utang na loob, omtrent «gjeld av indre» eller takknemlighetsgjeld. Har noen gjort deg en vesentlig tjeneste, står du i et forhold til dem som ikke gjøres opp med penger og ikke har noen forfallsdato. Det forklarer mye som ellers virker uforståelig: hvorfor folk sender store deler av lønnen hjem fra utlandet, hvorfor en familie bruker mer enn den har på en fiesta, og hvorfor nettverk betyr mer enn kontrakter når noe skal ordnes.
Som besøkende er dette mest noe å forstå, ikke noe å delta i. Men det har én praktisk side du bør kjenne: en tjeneste du gjør, kan bli husket lenge, og den kan bli besvart på måter du ikke ba om. Det gjelder også andre veien, og det er en grunn til å være forsiktig med store gester overfor folk du nettopp har møtt.
Tid, invitasjoner og penger
Avtalt tid tolkes mer fleksibelt enn i Norge, og «filippinsk tid» er et uttrykk folk bruker om seg selv, med et smil. Det gjelder sosiale avtaler klart mer enn forretningsmessige, og det gjelder minst på turistrelaterte tjenester, der båter og busser faktisk går når de sier. Den nyttige vanen er å bekrefte avtaler dagen før. Det er ikke mistillit — bekreftelsen er en del av hvordan ting koordineres, og en avtale som ikke er bekreftet, er halvveis åpen.
Invitasjoner, derimot, er ekte. Blir du ropt inn til et måltid mens du går forbi en fiesta, er det ment, og å takke nei virker avvisende. Sett deg ned, smak på det som serveres, og bli en stund — du trenger ikke spise mye, og du trenger ikke bli lenge. Vet du på forhånd at du skal på besøk, ta med noe: mat, drikke eller en kake er alltid riktig.
Om penger er kodene nesten motsatt av de norske. Å snakke åpent om hva ting koster er vanlig, og å bli spurt om hva du tjener, er mindre tabu enn hjemme. Samtidig oppleves det som smålig å prute hardt på små beløp, og forskjellen mellom turistpris og lokalpris er ofte noen få kroner — se artikkelen om pruting for hvor den grensen går.
I skranker og på kontorer
Offentlige kontorer er stedet der alt dette settes på prøve. Køene er lange, systemene er trege, og du kommer til å bli sendt mellom skranker. Irritasjon gjør ingenting raskere, og synlig irritasjon gjør det målbart tregere, fordi den som skal hjelpe deg, nå har en annen sak å håndtere.
Kle deg ordentlig. Offentlige kontorer har kleskode, og folk avvises i shorts og singlet — det gjelder blant annet hos immigrasjonsmyndighetene, der du kan ha reist langt for å møte opp. Ta med flere kopier av alt, og regn med at én kopi mangler uansett.
Vær høflig mot alle i kjeden, også vakten i døra og den som bare peker deg videre. Det er ofte nettopp den personen som avgjør hvor lenge du står, og som vet hvilken skranke som faktisk behandler saken din. Smil, snakk rolig, si takk — og aksepter at du av og til ikke får svaret du ville ha. Signalene du sender uten ord, teller minst like mye; se artikkelen om kroppsspråk.