Filippinene er billig, engelskspråklig og består av rundt 7 641 øyer. På papiret er det et perfekt land å reise gjennom med sekk på ryggen, og på papiret burde det vært like fullt av reisende som Thailand og Vietnam.
Det er det ikke, og grunnen er verdt å forstå før du bestiller billett. Infrastrukturen for uavhengige reisende er tynnere her, forflytningene er mer omstendelige, og informasjonen du finner på nett er oftere feil. Det gjør landet både mer krevende og mer interessant enn nabolandene — og det er en avveining du bør ta bevisst framfor å oppdage den på dag fire.
Hvorfor det er annerledes enn nabolandene
Det finnes ingen sammenhengende rute gjennom Filippinene av den typen som går fra Bangkok til Hanoi. På fastlandet i Sørøst-Asia kan du sette deg på en nattbuss og våkne et annet sted; her krever nesten hver forflytning en båt eller et fly, med faste avganger og med vær som overstyrer alt. En ferge går kanskje én gang om dagen, og den går kanskje ikke i det hele tatt hvis det blåser.
Det betyr at spontanitet koster mer her. Du kan ikke bestemme deg om morgenen for å dra til en annen øy og regne med å komme dit før kvelden. Ruten må planlegges noen dager i forveien, og den må ha slakk i seg — ikke fordi det er sannsynlig at noe ryker, men fordi konsekvensen når det ryker, er et helt døgn.
Til gjengjeld får du noe nabolandene ikke lenger kan tilby. Du møter langt færre andre reisende, du er ofte den eneste utlendingen på bussen, og prisene er lokale framfor turistpriser de fleste steder. Kombinert med at alle snakker engelsk, gir det en type kontakt som er sjelden i land der turismen er godt innarbeidet.
Budsjettet: hvor pengene faktisk går
Filippinene er blant de billigste landene i regionen for en som reiser enkelt, men fordelingen er annerledes enn folk regner med. De store postene er overnatting og forflytning mellom øyene. Mat, lokal transport og de fleste aktivitetene koster så lite at de knapt er verdt å budsjettere.
Noen tall gir følelsen av nivået. Bussen fra Cebu City til Oslob koster 140–170 pesos for tre timer og femti minutter. Jeepney i byen koster noen få pesos uansett hvor langt du skal. Et måltid på et lokalt spisested er en brøkdel av norsk pris, og en natt i et enkelt rom — et pension house eller en lodge — er ofte billigere enn en køyeplass i et hostel og gir eget rom på kjøpet.
Det som faktisk spiser budsjettet, er to ting: innenriksfly med bagasje, og de organiserte aktivitetene. Dykking, canyoneering og guidede turer koster mangedobbelt av alt annet du gjør på en dag, og de summerer seg fort. Artikkelen om ukesbudsjett går gjennom postene i detalj, og de faste tallene som finnes, står der.
Å komme seg rundt
Ryggraden er buss mellom byene, ferge mellom øyene, og habal-habal eller trehjuling lokalt. Aircon-buss koster litt mer enn ordinary, og på turer over en time er den verdt hver eneste peso — ordinary betyr åpne vinduer, eksos og hver eneste stopp underveis. Ferger går fra Cebu til Bohol, Negros, Leyte og Camotes, med både hurtigbåt og bilferge på de større strekningene.
Innenriksfly er billig hvis du bestiller i forveien og reiser lett. Er du ikke det, kan gebyret for bagasje overstige billettprisen — sjekk bagasjereglene før du bestiller, ikke i skranken. Og book aldri tett: en innstilt ferge velter et stramt program, og et fly du ikke rekker, er tapt.
Cebu er landets mest praktiske base for en lengre rute, og det er en reell grunn til å legge inn- og utreisen hit framfor til Manila. Mactan–Cebu har direkte innenriksfly til hele Visayas og Mindanao, og til Palawan uten omvei via Manila. Bohol er to timer med hurtigbåt, Negros noen timer, og Siquijor nås via Dumaguete. Reiseruten på tre uker er bygget rundt den logikken.
Overnatting, og hvor du møter folk
Hostels finnes i Moalboal, på Bantayan, i Cebu City og på de større reisemålene, men utvalget er mindre enn i nabolandene og de er ikke gitt utenfor de mest besøkte stedene. Der de mangler, er alternativet et enkelt rom på et pensjonat, som ofte er billigere og alltid roligere. Bestill det første stedet på forhånd, resten underveis — utenom høytidene er det sjelden fullt.
Det sosiale foregår to steder. Hostellenes fellesarealer er det ene, dykkersentrene det andre, og av de to er dykkersentrene den enkleste inngangen selv om du bare snorkler. En dykketur er en gruppe som tilbringer hele dagen sammen i en båt og spiser middag sammen etterpå; du trenger ikke gjøre noe aktivt for at det skal skje. I Moalboal og på Malapascua er det hele stedets sosiale liv.
Det tredje miljøet er ikke et backpacker-miljø i det hele tatt, men verdt å kjenne til: IT Park i Cebu City er bygget rundt utkontraktert tjenestenæring, og det bor et stort internasjonalt lag av folk der over lengre tid. Kafeene har stikkontakter ved bordene, stabilt nett og lange åpningstider, og de fungerer godt hvis du jobber underveis. Vær bare klar over at strømbrudd forekommer, og at ikke alle steder har aggregat.
Visum og oppholdslengde
Nordmenn får tretti dager visumfritt ved ankomst. Skal du bli lenger, forlenges det inne i landet hos Bureau of Immigration, og det er en helt vanlig ting å gjøre — kontorene er vant til det, og mange langtidsreisende gjør det flere ganger. Første forlengelse gir 29 dager, altså 59 dager totalt.
Ved 59 dager endrer prosessen karakter. Da kreves en egen søknad om forlenget opphold, og et ACR I-Card, som er et registreringskort for utlendinger. Blir oppholdet på seks måneder eller mer, må du dessuten ha ECC — en utreisetillatelse — før du kan forlate landet. Ingen av delene er vanskelige, men de tar tid og de kan ikke ordnes samme dag som flyet går. Artikkelen om forlengelse går gjennom stegene.
Sett datoen i kalenderen med et par dagers margin. Overstay koster 500 pesos per måned i bot i tillegg til de ordinære gebyrene, og satsene BI oppgir er uansett gamle og kan være endret — kontroller hos Bureau of Immigration selv. Ta med kontanter til kontoret; kortbetaling er ikke gitt, og lange bukser er å foretrekke, siden kontorene praktiserer kleskode.
Sikkerhet, helse og reiseråd
De vanlige reisemålene i Visayas — Cebu, Bohol, Siquijor, Negros — regnes som trygge, og de faktiske risikoene er lommetyveri i folkemengder og trafikk. For deler av Mindanao og Sulu-området gjelder derimot egne reiseråd fra norske myndigheter, og de bør sjekkes før du legger noe som helst dit — se artikkelen om sikkerhet. Reiseråd endres, og et gammelt råd i en reiseblogg er verdiløst.
Registrer deg på reiseregistrering.no. Ved en tyfon eller et jordskjelv er det den eneste måten Utenriksdepartementet vet at du er i landet på, og begge deler forekommer regelmessig.
Helsemessig er det magen som er det praktiske temaet på en lang tur. Drikk flaskevann — det er billig, det finnes overalt, og de fleste filippinske husholdninger kjøper også drikkevannet sitt i dunker framfor å ta det fra springen. Ha saltløsning mot dehydrering i sekken, og bruk myggmiddel på dagtid, siden myggen som sprer dengue stikker om dagen. Malaria er ikke et tema i Visayas; overføring skjer på Palawan og på Mindanao.
Og lær deg den ene sosiale regelen som betyr noe: ved konflikt senker du stemmen, du hever den ikke. Å tape ansikt offentlig er alvorligere her enn hjemme, og en situasjon som ville løst seg med høylytt irritasjon i Norge, går motsatt vei.
Det som faktisk gjør det krevende
Tre ting, og været er det første. Ferger stanses, fly kanselleres, og en tyfon kan velte to uker av programmet uten forvarsel. Februar til mai gir best sjøforhold og færrest innstilte båter, og det betyr mye når hele ruten hviler på ferger. Regntiden er billigst, men mer uforutsigbar — reiser du da, må slakken være innebygd fra starten.
Det andre er avstandene. Cebu alene er rundt to hundre kilometer fra nord til sør, og fire til fem timers kjøring til hver ende fra Cebu City. Det ser ikke slik ut på kartet, og det er den vanligste planleggingsfeilen folk gjør her.
Det tredje er at informasjon er upålitelig. Rutetider endres uten kunngjøring, priser stiger, operatører legger ned, og det som står på nett er ofte flere år gammelt uten at det står noen dato på det. Den eneste holdbare arbeidsmåten er å spørre lokalt dagen før framfor å planlegge etter en blogg — og å pakke lett nok til at du kan bytte plan uten å bry deg. Klær for fire–fem dager holder, siden vask koster nesten ingenting og går unna på et døgn.