Habal-habal er motorsykkeltaxi: du sitter bakpå en helt vanlig motorsykkel, sjåføren kjører, og dere sniker dere forbi køen på innsiden. Den er den raskeste og den billigste transporten som finnes på Filippinene, og den kommer fram der ingenting annet gjør det.
Den er også den som gir deg minst beskyttelse hvis noe skjer, og det er verdt å ta stilling til før du står ved veikanten med en hjelm i hånden og en sjåfør som venter. Denne artikkelen forsøker verken å skremme deg fra den eller å bagatellisere den, for begge deler ville vært misvisende: det finnes strekninger på Cebu der habal-habal er det eneste som går, og det finnes strekninger der den er et unødvendig dårlig valg.
Hvor den er uunnværlig
Utenfor byene er habal-habal ofte det eneste alternativet, rett og slett fordi veien ikke tåler noe annet. Grusveiene opp i fjellbarangayene, de siste kilometerne inn til et fossefall, strekningen fra kommunesenteret ned til en strand — der går verken buss, drosje eller Grab, og det har den enkle grunnen at underlaget ikke er bygget for fire hjul.
På steder som Moalboal, Oslob, Bantayan og Malapascua er habal-habal helt vanlig lokaltransport, og sjåførene står samlet ved havnen eller bussholdeplassen når båten eller bussen kommer inn. Prisene er lave og stort sett faste innenfor kommunen, og systemet fungerer uten at noen forklarer det for deg.
Veien ned til Tumalog Falls er det typiske eksempelet på hvorfor transportformen finnes. Bakken er så bratt at bilene stopper oppe ved hovedveien, og den er for smal til at to kjøretøy møtes. Du kan gå ned, men du vil ikke gå opp igjen i middagsvarmen, og derfor står det en rekke motorsykler og venter der veien slutter. Det er ikke en turistfelle — det er transportsystemet på stedet.
Risikoen, sagt rett ut
Du sitter uten karosseri, uten belte og uten noe mellom deg og asfalten, i en trafikkultur der biler skifter fil uten å se og motorsykler kjører mellom dem. Hjelmen som tilbys er ofte en tynn skallhjelm uten godkjenning, og den beskytter i praksis mot lite. Kombinasjonen av dette gjør motorsykkel til den formen for transport der en ellers udramatisk hendelse lettest ender som en skade som må behandles — og se artikkelen om trafikksikkerhet for hvordan trafikkbildet henger sammen ellers.
Det viktigste du gjør før turen, er å sjekke at reiseforsikringen faktisk dekker deg som passasjer på motorsykkel. Mange norske poliser har unntak for motorsykkel, eller stiller krav om førerkortklasse selv når du bare sitter bakpå, og skjer det noe uten dekning, blir en medisinsk evakuering fra en filippinsk provins svært dyr og svært komplisert. Artikkelen om reiseforsikring går gjennom hva du bør lete etter i vilkårene. Ti minutter i forkant er godt brukt tid.
Hvor du bør la den stå
I tett bytrafikk i Cebu City, Mandaue og Lapu-Lapu er tidsgevinsten reell — du kommer forbi køen, og du kommer fram raskere enn noe annet. Det er også der risikoen er høyest, og for de fleste besøkende er ikke de sparte minuttene verdt det. Grab, jeepney og MyBus dekker byen helt fint.
På lange, bratte stigninger med tung helgetrafikk gjelder det samme. Veien opp til Temple of Leah og videre til Busay er full av biler som kjører sakte oppover og fort nedover, og der er bil et bedre valg selv om det koster mer. Det samme gjelder i mørket og i regn: veidekket blir glatt, sikten dårlig, og hullene i asfalten forsvinner under vannet.
Og la den stå når du har bagasje. En koffert bakpå en motorsykkel er en dårlig idé uansett hvor rutinert sjåføren håndterer den, og en tricycle løser akkurat det problemet for noen få pesos mer. Skal du langt med utstyr, er det å leie bil med sjåfør både billigere og enklere enn folk regner med.
Hva du avtaler før du setter deg
Prisen først, og den sies høyt og bekreftes av begge før du setter deg opp. Habal-habal har ingen takstmåler og ingen fast tariff for utenbys turer, så beløpet er det dere blir enige om. Spør en lokal eller på overnattingsstedet hva strekningen normalt koster før du går ut — da vet du om beløpet som nevnes, ligger i nærheten, og du slipper å forhandle i blinde.
Skal sjåføren vente mens du er inne et sted, avtal det samtidig og avtal hva ventingen koster. På fossefall og utsiktspunkt er venting det normale, og de fleste sjåfører regner med det uten at du spør. Be også om hjelm. Har han bare én, og den er hans, er det et rimelig spørsmål å stille om han har en til — og et rimelig valg å la turen være hvis svaret er nei og strekningen er lang.
På mindre steder er den vanligste måten å bruke habal-habal på, å avtale en hel dag med én sjåfør som kjører deg mellom fossefall, utsiktspunkt og strender og venter mens du er der. Det gir deg mer enn transport: en sjåfør som kjenner området, vet hvilke fosser som har vann i mars, hvilken vei som er stengt etter regnet forrige uke, og hvor du får lunsj til lokal pris. Avtal dagsprisen, om drivstoff er inkludert og hvilke stopp som inngår, betal på slutten av dagen, og gjør avtalen om morgenen framfor kvelden før.
Slik sitter du
Bakpå, med føttene på fotpinnene og hendene enten på håndtaket bak setet eller på sjåførens hofter. Det siste er helt vanlig her og oppfattes ikke som påtrengende av noen av partene, så ikke bruk energi på å unngå det hvis alternativet er å miste balansen.
Len deg med motorsykkelen i svingene, ikke mot. Instinktet til den som ikke er vant til å sitte bakpå, er å holde overkroppen oppreist mens sykkelen legger seg, og det gjør turen ustabil for begge. Sitt ellers stille: det er plutselige bevegelser, ikke fart, som velter en motorsykkel i lav hastighet. Ha ryggsekken på ryggen framfor i fanget, og ingenting løst i hendene — en telefon som skal fram til et bilde, er den enkleste måten å ødelegge både bildet og turen på.
Navnet, og variantene
Ordet habal-habal kommer fra cebuano og viser opprinnelig til måten passasjerene sitter tett bak hverandre på setet. Det brukes over hele Visayas og Mindanao, mens den samme tjenesten på Luzon går under andre navn, blant annet angkas. Transportformen oppstod som svar på et konkret problem: fjellandsbyer uten veier gode nok for bil, men med stier en motorsykkel kommer fram på. Den er altså ikke en billigvariant av drosjen, men et eget transportmiddel for et eget terreng — og det forklarer hvorfor den forblir uunnværlig uansett hvor mye kollektivtrafikken i Metro Cebu bygges ut.
På enkelte fjellruter ser du varianten med påbygde treplanker tvers over setet, slik at tre eller fire passasjerer får plass i bredden. Det er billig, det er lokal hverdagstransport, og det er merkbart mer ustabilt enn en vanlig habal-habal. Trekkes det i stedet en sidevogn, er kjøretøyet i praksis blitt en tricycle, og den er et vesentlig tryggere valg. Apptjenester for motorsykkeltransport har hatt skiftende status i landet; er de tilgjengelige i appen når du er der, er de å foretrekke, fordi både pris og sjåfør da er registrert.
Vær likevel ærlig om at det finnes strekninger der habal-habal er det eneste som finnes. Da handler det ikke om å unngå risikoen, men om å redusere den: dagslys, tørt vær, hjelm, moderat bagasje og en sjåfør som ikke virker stresset.