Utenom de store festivalene har Cebu et titalls mindre fiestaer hver eneste uke. Hver barangay og hver kommune har sin egen skytshelgen, og helgenens dag feires med fest. Med 1 066 barangayer i provinsen betyr det at det alltid er fiesta et sted, og at sjansen for at du snubler inn i en, er betydelig større enn du regner med.
Det er også den formen for filippinsk fest som er lettest å oppleve. Du trenger ikke bestille noe, du trenger ikke reise til en bestemt by på en bestemt dato, og du kommer nærmere folk på et par timer enn du gjør på en uke i en folkemengde på hundretusen.
Hvorfor de finnes
Fiestasystemet er spansk arv. Da kolonimakten organiserte befolkningen i sogn fra slutten av 1500-tallet, fikk hvert sogn en skytshelgen, og helgenens dag ble stedets festdag. Strukturen har overlevd både kolonitiden, den amerikanske perioden og uavhengigheten, og den ligger fortsatt under den administrative inndelingen i barangayer — sognet ble til nabolaget, og festdagen fulgte med.
Men fiestaen er ikke bare religion. Den er også den dagen utflyttede kommer hjem, den dagen politikere viser seg og deler ut noe, og den dagen barangayen måler seg mot nabobarangayen på mat, pynt og program. Sosialt binder den et lokalsamfunn sammen på en måte det ikke finnes noe godt norsk motstykke til. Det er derfor de er så mange, og derfor de tas så alvorlig: med 1 066 barangayer som hver har sin helgen, i tillegg til kommunenes egne dager, blir summen et årshjul der det alltid pågår noe et sted på øya.
Slik går dagen
Dagen starter med messe i kapellet eller sognekirken, ofte med prosesjon etterpå, der helgenfiguren bæres gjennom gatene i barangayen. Så følger det verdslige, og det tar resten av dagen: musikk, konkurranser for barna, basketballkamper på banen som ellers er parkeringsplass, og i noen barangayer et lite tivoli som er satt opp for anledningen.
Gatene pyntes med flagg og bannere, og det spilles høy musikk fra høyttalere som er altfor store for stedet. Om kvelden er det dans eller karaoke, og det varer lenge — regn med at lyden holder på til langt over midnatt hvis du bor i nærheten. Ser du flagg og bannere over en gate og hører musikk på det volumet midt på en hverdag, har du funnet en fiesta.
Det viktigste skjer likevel innendørs. Hver husholdning som har råd, holder åpent hus og serverer mat til alle som kommer: slekt, naboer, venner av venner, kolleger som tar med seg noen, og fremmede. Det er den delen av dagen som skiller en fiesta fra et hvilket som helst arrangement, og det er den delen som overrasker besøkende mest.
At du blir ropt inn — og hva du gjør da
Går du forbi et hus under en fiesta, er sjansen god for at noen roper deg inn og setter en tallerken foran deg. Dette er ikke en høflighetsfrase, og det er ikke ment som en gest du skal avslå pent. Å ha gjester er hele poenget med dagen — jo flere som spiser hos deg, jo bedre er fiestaen din — og å takke nei leses som avvisning, ikke som beskjedenhet.
Sett deg ned, smak på det som serveres, og bli en stund. Du trenger ikke spise mye, men du bør spise noe, og du bør ikke haste ut igjen. Hils på de eldste i rommet først når du kommer inn; det legges merke til, og det er den enkleste måten å gjøre alt annet lettere på — se artikkelen om høflighetskultur.
Spis med skje og gaffel. Kniv brukes lite, gaffelen skyver og skjeen fører til munnen. Blir det servert med hendene, gjør som de andre — se gatematartikkelen. Blir det budt på lokal tuba, palmevin, kan du takke ja eller nei uten at det er noe problem; det er maten som teller, ikke drikken — se artikkelen om lokale drikker. Si salamat når du går, og vet du på forhånd at du skal, ta med noe: en kasse brus, en kake, litt frukt. Kommer du tilfeldig forbi, forventer ingen noe.
Maten, og hva den koster verten
Fiestamaten er den samme over hele Cebu. Lechon hvis husstanden har råd, ellers grillet kylling eller svin; pancit, nudler som symboliserer langt liv og derfor aldri kuttes; spaghetti med søt saus, som filippinske barn foretrekker framfor alt annet; og ris til det hele. Er du kresen eller har allergier, er det verdt å vite at nesten alt inneholder svinekjøtt eller fiskesaus.
Det er også det ene måltidet i året der mange familier bruker langt mer enn de har. Fiestautgifter er en anerkjent utfordring i filippinsk samfunnsdebatt, og flere biskoper har over tid oppfordret til nøkternhet uten at det har hatt særlig virkning. Det er verdt å ha i bakhodet mens du spiser: gjestfriheten du får, er dyrere for verten enn den ser ut, og den beste måten å gjengjelde den på er å komme med noe og å bli lenge nok til at det teller.
Praktisk, hvis du oppsøker en
Den vanligste tabben er å tenke på hjemveien for sent. Bussene og jeepneyene ut fra de mindre kommunene tynnes kraftig ut utover kvelden, og fiestaen er på sitt beste akkurat når siste avgang går. Enten avtaler du skyss tilbake på forhånd, eller så finner du et sted å sove i nærheten — og overnattingen i en kommune som har fiesta, er ofte tatt av tilreisende slektninger. Å kjøre selv i mørket på landeveiene er ikke å anbefale.
Ta med kontanter i småsedler; matbodene og tivoliet tar ikke kort, og det finnes sjelden minibank i en barangay. Fotografering er stort sett uproblematisk og gjerne velkomment, men spør før du fotograferer folk på nært hold, og la være å fotografere inne i messen. Og regn med å bli stående lenger enn planlagt: det er sjelden noen fiesta som slutter når du hadde tenkt å gå.
Å finne en
Datoene følger helgenkalenderen og er de samme hvert år, men programmene kunngjøres lokalt og sjelden på nett. Spør på hotellet, i barangayhallen, eller rett og slett folk du møter — alle vet når fiestaen i deres barangay er, og de forteller det gjerne og gjentatte ganger. Det finnes ingen samlet oversikt du kan slå opp i, og det er en del av poenget.
De største kommunale fiestaene er lettere å planlegge etter. Steder som Carcar, Argao og Bogo har programmer som strekker seg over flere dager og kunngjøres i lokale medier. Kommer du i januar, er Sinulog den store — og da har halve provinsen fiesta samtidig, med alt det innebærer av fulle hoteller og fulle veier.