Ethnologue teller 182 innfødte språk på Filippinene, og andre tellinger lander alt fra 130 til nær 200, avhengig av hvor grensen mellom språk og dialekt trekkes. Tre av dem betyr noe for deg på Cebu: cebuano, filipino og engelsk. Du kommer til å høre alle tre i løpet av den første halvtimen på flyplassen.
Det viktigste å forstå før noe annet, er at cebuano og tagalog ikke er varianter av hverandre. De er separate språk i samme familie, omtrent som norsk og nederlandsk, og de er ikke gjensidig forståelige. En cebuanoer som ikke har gått på skole i Manila, forstår ikke en tagalog-samtale — og omvendt.
Cebuano er ikke en dialekt
Språket på Cebu heter cebuano, og lokalt sier folk like gjerne bisaya eller binisaya. Det snakkes i store deler av Visayas og i mye av Mindanao, og anslagene ligger rundt 20 millioner morsmålsbrukere. Ved folketellingen i 2020 oppga 22,5 prosent cebuano eller bisaya som morsmål, mot 39,9 prosent for tagalog. Det er altså ikke et lokalt bygdemål, men landets nest største språk med god margin.
Historikken forklarer mye av følelsene rundt det. Fra 1950-tallet og fram til omkring 1980-tallet var cebuano det språket på Filippinene som hadde flest morsmålsbrukere — flere enn tagalog. At nasjonalspråket likevel ble bygget på tagalog, og at befolkningsveksten siden har snudd forholdet, er noe cebuanoere er godt klar over.
Skriftlig brukes språket mindre enn muntlig. Aviser, skilt, kontrakter og offentlige dokumenter er på engelsk eller filipino, mens cebuano lever i samtalen, på radio, i sangtekster og på Facebook. Det betyr at du hører det langt oftere enn du ser det, og at et cebuansk ord skrevet ned kan staves på flere måter uten at noen bryr seg.
Én utbredt misforståelse hører hjemme her, og cebu.no har selv formidlet den tidligere. Språket på Bantayan er ikke en variant av cebuano. Bantayanon er et eget bisayisk språk med rundt 72 000 brukere, nærmere beslektet med waray og hiligaynon enn med cebuano, med tre varianter etter kommune — binantayanun i Bantayan, linawisanun i Madridejos og sinantapihanun i Santa Fe. I praksis merker du det ikke, for cebuano fungerer også der. På Bohol snakkes boholano, som derimot er så nært cebuano at det regnes som en dialekt av det.
Filipino kom fra Manila
Filipino er nasjonalspråket, en standardisert utgave av tagalog, som er språket i Manila-området. Grunnloven fra 1987 gjør filipino og engelsk til offisielle språk, og gir samtidig 19 regionale språk — cebuano blant dem — status som offisielle hjelpespråk i sine egne regioner. På papiret er balansen fin. I praksis er den skjev, og det er den skjevheten du merker.
På Cebu snakkes filipino som andrespråk. Folk lærer det på skolen og forstår det utmerket, men de bruker det ikke seg imellom, og mange snakker det med en viss motvilje. Det ligger en gammel og reell spenning her: mange cebuanoere opplever at nasjonalspråket ble påtvunget fra hovedstaden, og at cebuano fikk lavere status enn folketallet skulle tilsi. Diskusjonen dukker opp med jevne mellomrom, og den er hetere enn en tilreisende venter.
Skolepolitikken viser hvorfor. I 2013 ble morsmålet gjort til undervisningsspråk fra førskole til tredje klasse over hele landet, altså cebuano i klasserommene på Cebu. Den ordningen ble reversert med Republic Act 12027, som trådte i kraft 10. oktober 2024: morsmål er ikke lenger påbudt som undervisningsspråk i de laveste klassene, filipino og engelsk er standard igjen, og morsmål er valgfritt bare i ensspråklige klasser. Vedtaket ble begrunnet med praktiske vansker, og det ble møtt med kraftige protester fra dem som leser det som nok en runde i den samme dragkampen.
Den praktiske konsekvensen for deg er liten, men verdt å kjenne: å møte opp på Cebu med tagalog-fraser lært fra en app treffer ikke helt. Du blir forstått, men du signaliserer noe annet enn du tror. Salamat fungerer på begge språk. Kumusta er lånt fra spansk og går overalt. Maayong buntag er cebuano, og det er den som får folk til å se opp.
Engelsk, og hvorfor det står så sterkt
Filippinene var amerikansk koloni fra 1898 til uavhengigheten ble anerkjent i 1946, og amerikanerne innførte engelsk som undervisningsspråk i hele skoleverket. Det er grunnen til at engelsk her ikke er et fremmedspråk, men et av landets egne. Utbredelsen er bred og nivået høyt, i skolen, i forvaltningen, i næringslivet og i mediene.
Det er også fundamentet under den utkontrakterte tjenestenæringen som har bygget IT Park i Cebu og sysselsetter hundretusener på landsbasis. Kundesentre for amerikanske selskaper krever nettopp den kombinasjonen av flytende engelsk og amerikansk aksent som skolesystemet har produsert i over hundre år. Går du gjennom IT Park klokka ti om kvelden, hører du mer amerikansk engelsk enn cebuano.
Aksenten og ordforrådet er amerikanskpåvirket, og en del uttrykk finnes ingen andre steder. Toalettet heter comfort room, forkortet CR, og det er det ordet du bør bruke når du spør. Kjøleskapet er ref, klimaanlegget er aircon, og strømbruddet er en brownout selv når strømmen er helt borte. Praktisk talt betyr dette at du aldri kommer i en situasjon på Cebu der du ikke kan gjøre deg forstått.
Hvem snakker hva, hvor
Fordelingen mellom de tre språkene følger ikke geografi, men situasjon, alder og utdanning — og den er ganske forutsigbar når du først ser mønsteret. Jo mer formell situasjonen er, desto mer engelsk. En bankfunksjonær, en resepsjonist på et hotell og en saksbehandler på et offentlig kontor snakker engelsk med deg fra første setning, og skriver alt ned på engelsk.
Jo mer hverdagslig situasjonen er, desto mer cebuano. På Carbon-markedet, blant fiskerne på stranden, i sari-sari-butikken og i jeepneyen går samtalen på cebuano, og engelsken kommer først når noen henvender seg til deg. Det er ikke uvilje — det er bare hvilket språk situasjonen tilhører.
Alder og sted forsterker mønsteret. Yngre folk i Metro Cebu har hatt engelsk gjennom hele skolegangen og bruker det uanstrengt. Eldre på landsbygda, i fjellbarangayene og i de mindre kommunene i sør og nord har mindre av det, og der er cebuano hovedspråket i praksis. Det er nettopp de stedene der de fire-fem ordene du har lært, gir mest tilbake.
Klasse spiller også inn, og det er ubehagelig, men verdt å vite: engelsk er statusmarkør. Å bli tiltalt på engelsk kan være høflighet, og å svare på cebuano kan være en måte å plassere seg selv på. Som utlending står du utenfor det systemet, men du ser det i hvordan folk skifter språk midt i en samtale når en tredje person kommer til.
Bislish, Taglish og kodeveksling
Det du faktisk kommer til å høre, er sjelden ett rent språk. Folk blander i samme setning, og det er ikke slurv — det er normen. Kombinasjonen av cebuano og engelsk kalles Bislish, tagalog og engelsk kalles Taglish, og de fleste samtaler i Cebu City inneholder alle tre språkene i løpet av et par minutter.
Mønsteret er ganske fast. Grammatikken og de små ordene er cebuano; substantivene for alt moderne, teknisk eller formelt er engelske. En setning kan bestå av cebuansk struktur med «meeting», «schedule», «download» og «okay» plantet inn. Tall er ofte spanske i handel og engelske ellers, i samme samtale.
Du trenger ikke gjøre det samme, og forsøk på å blande virker gjerne anstrengt. Men det forklarer hvorfor du plutselig oppfatter enkeltord i en samtale du ellers ikke forstår et ord av — og hvorfor du ikke skal trekke slutninger av dem.
Å bli forstått, og de ordene som betyr noe
Snakk engelsk, snakk rolig, og hold setningene korte. Norsk engelsk har en rytme og en vokalbruk som er uvant her, og den vanligste årsaken til misforståelser er ikke ordforråd, men tempo. «Where is the bus to Moalboal?» fungerer bedre enn «I was wondering if you might happen to know whether…». Unngå idiomer, og skriv ned stedsnavn hvis uttalen ikke går fram — filippinske stedsnavn har trykket på andre stavelser enn en nordmann gjetter på.
Still åpne spørsmål framfor ja-og-nei-spørsmål. Det henger sammen med noe større enn språk, nemlig at et direkte nei er uhøflig, og at et «ja» derfor kan bety «jeg hører deg». Spør du «hvilken vei er det?» framfor «er det denne veien?», får du informasjon i stedet for bekreftelse. Se artikkelen om høflighetskultur for hvorfor.
Og legg til noen cebuanske ord. Du trenger dem ikke — engelsk holder overalt — men de gjør noe med hvordan du blir møtt, fordi de viser at du har brydd deg om å skille Cebu fra resten av landet. Salamat for takk, maayong buntag for god morgen, palihug for vær så snill og pila for hvor mye dekker det meste av en dag. Parløren tar resten, og artikkelen om ord du bør kjenne forklarer de låneordene du vil se på skilt og høre i gata.