Det meste av det som blir sagt, blir ikke sagt med ord. På Filippinene er en del av de ordløse signalene annerledes enn hjemme, og noen av dem betyr nesten det motsatte av hva en nordmann automatisk leser dem som. Det er ikke subtile kulturforskjeller for spesielt interesserte — det er signaler du kommer til å møte den første dagen, og feiltolke hvis ingen har fortalt deg om dem.
Tre av dem holder å lære. Å peke med leppene, hevingen av øyenbrynene, og smilet. De to første er lette å overse, det tredje er lett å overtolke, og til sammen forklarer de en god del av forvirringen.
Leppene og øyenbrynene
Det mest karakteristiske signalet er også det du bruker lengst tid på å legge merke til. I stedet for å peke med fingeren skyter folk munnen litt fram i den retningen de mener. Spør du hvor toalettet er, kan hele svaret være en munnbevegelse og et blikk. Første gang tror du at du ikke fikk svar. Etter en uke ser du det overalt, og etter tre tar du deg selv i å gjøre det.
Det andre er en rask heving av øyenbrynene, som betyr ja, eller «jeg hører deg». Den erstatter nikket, den varer et brøkdels sekund, og den er lett å overse fullstendig. Konsekvensen av å overse den er at du gjentar spørsmålet ditt til en som allerede har svart, og det oppleves som utålmodig. Den samme hevingen brukes også som hilsen på avstand, der en nordmann ville vinket.
Fingeren bør du derimot legge bort. Å peke på en person med utstrakt pekefinger er uhøflig, og det gjelder også når du bare vil vise hvem du mener. Bruk hele hånden med håndflaten opp, eller nikk mot personen. Å peke på gjenstander og retninger er greit, men den åpne hånden fungerer bedre der også.
Smilet betyr ikke nødvendigvis glede
Dette er det viktigste å forstå, og det er det som skaper de dyreste misforståelsene. Et smil kan bety glede. Det kan like gjerne bety forlegenhet, usikkerhet, at noen ikke forsto hva du sa, eller at situasjonen er blitt ubehagelig. Smilet er verktøyet for å dempe spenning, og det brukes akkurat der en nordmann ville sett alvorlig ut.
Derfor ler folk av og til når du forteller om noe uheldig — at bagasjen forsvant, at du falt, at noen ble syk. Det er ikke hjerteløshet, og det er ikke at de ikke tror deg. Det er en måte å håndtere ubehag på, både ditt og deres. Reagerer du med å bli støtt, har du gjort situasjonen verre for begge.
Den praktiske konsekvensen er enkel: et smil er ingen bekreftelse på at alt er i orden. Betyr saken noe — en bestilling, en avtale, en pris — så kontroller den med et åpent spørsmål i stedet for å lese ansiktet. Det henger sammen med at et direkte nei er uhøflig, og at nølingen og latteren ofte er det egentlige svaret; se artikkelen om høflighetskultur.
Hendene
Å vinke noen til seg gjøres med håndflaten ned og fingrene som skraper innover mot deg selv. Den norske måten — håndflaten opp med krøket pekefinger — brukes til dyr, og å gjøre det mot en person er direkte fornærmende. Det samme gjelder å knipse etter noen, også etter en servitør, og også når det er travelt.
Vil du ha oppmerksomheten til en servitør, løft hånden med håndflaten ut, eller si ate eller kuya høyt nok til å bli hørt. På enkelte steder brukes en kort «psst»-lyd, som ikke er uhøflig der, men som mange utlendinger vegrer seg for. Håndsignalet fungerer like godt overalt, og det ser aldri feil ut.
Gjenstander gis og tas imot med høyre hånd, eller med begge; venstre hånd alene er mindre høflig. Rekker noen fram hånden når du skal betale, legg pengene i hånden framfor på disken. Visittkort, dokumenter og papirer tas imot med begge hender og et lite nikk. Det er en detalj, men den er lagt merke til før du har rukket å se opp igjen — særlig i skranker og på kontorer.
Nærhet, berøring og kø
Personlig sone er mindre enn i Norge. Folk står nærmere i kø, sitter tett i jeepneyen og lener seg mot hverandre uten å tenke over det. Å trekke seg demonstrativt unna virker avvisende, og det er en av de vanligste tingene nordmenn gjør uten å registrere det selv.
Berøring mellom folk av samme kjønn er langt vanligere enn hjemme. Menn som går med armen om skulderen på hverandre og kvinner som holder hender, er venner, og det betyr ikke noe utover det. Mellom kjønn er det motsatt: mer tilbakeholdent enn i Norge, særlig offentlig og særlig utenfor de store byene. Håndhilsing er vanlig og lett i hånden; klem er forbeholdt dem man kjenner.
Køkulturen er samtidig reell, og forbikjøring reageres det på. Still deg bakerst, også når køen ser ut som en klynge og ikke som en rekke — den er som regel mer ordnet enn den ser ut, og folk vet hvem som kom når.
Å bli sett på, og å fotografere
Utenfor turistområdene blir utlendinger sett på, særlig i de mindre kommunene og særlig av barn. Det er nysgjerrighet, ikke fiendtlighet, og et smil og et nikk løser hele situasjonen. Barn som roper etter deg, vil som regel bare ha et vink tilbake. Ordet kano, kort for Amerikano, brukes om vestlige uansett nasjonalitet, og det er beskrivende framfor nedsettende.
Fotografering krever mer omtanke enn oppmerksomheten. Spør før du fotograferer folk, og alltid før du fotograferer barn. De fleste sier ja, mange vil gjerne se bildet etterpå, og det korte spørsmålet gjør ofte hele møtet bedre. Å ta bildet først og spørre etterpå snur det motsatt vei.
På steder der gatene går rett forbi kjøkkendørene — i landsbyer og på småøyer som Gilutongan — er dette ikke en formalitet. Du står i folks hjem, ikke i en kulisse. Ved religiøse seremonier, prosesjoner og inne i kirker gjelder de samme reglene som hjemme, bare strengere: hold avstand, la blitsen være, og fotografer ikke under selve handlingen.
Når noe går galt
Stemmenivået er det signalet med størst konsekvens. Å heve stemmen leses som aggresjon og som å påføre den andre tap av ansikt, og det er den enkeltfeilen som skaper mest trøbbel for utlendinger på Filippinene. En diskusjon om en regning eller en pris som blir høylytt, er ikke lenger en diskusjon — den er blitt noe annet, og den løses ikke i det rommet.
Gjør derfor det motsatte av instinktet: senk stemmen når noe går galt, snakk langsommere, og be om å få snakke med en leder framfor å presse den som står foran deg. Det virker overraskende ofte, og det virker fordi det gir alle en vei ut.
Aksepter samtidig at du ikke alltid får svaret du vil ha, og at et vagt svar kan være det endelige. Å bli stående og presse gjør situasjonen ubehagelig for begge, og ubehaget gjør ingen mer hjelpsomme. Se artikkelen om å unngå trøbbel for hvordan konflikter håndteres når de først har oppstått.