En tricycle er en motorsykkel med påbygd sidevogn i metall, med tak og som regel to smale benker. Den er lokaltransporten i praktisk talt hver eneste kommune på Filippinene utenfor de største byene, og den er det første du møter når du kommer fram: står du av bussen i Moalboal eller går i land fra ferga på Bantayan, står det en rekke av dem og venter på nøyaktig deg.
For en besøkende er den enklere å forholde seg til enn både jeepney og habal-habal. Du sier hvor du skal, dere blir enige om en pris, og du setter deg. Det som skal læres, er stort sett hva turen bør koste, og hvordan du gjør avtalen slik at ingen blir overrasket når dere er framme.
Hva den brukes til
Korte strekninger, og bare det. Fra havnen til overnattingsstedet, fra hovedveien ned til stranden, fra markedet hjem med varene. Kjøretøyet er ikke bygget for hastighet, og i bratte bakker går det så sakte at du hører motoren jobbe — en tur på mer enn ti–femten minutter er uvanlig, og en tur på en halvtime er noe du kommer til å huske.
Måten den brukes på, varierer fra kommune til kommune. Noen steder kjører den faste ruter og fungerer som delt transport, der du betaler per person og setter deg sammen med dem som allerede sitter der. Andre steder, og alltid på turiststeder, leier du hele kjøretøyet direkte dit du skal. Det er verdt å avklare hvilken av delene du kjøper, for prisforskjellen mellom en plass og en hel bil er stor. Ordbruken varierer lokalt, og den enkleste måten å være tydelig på er å si hvor mange dere er og at dere skal rett fram, uten flere passasjerer.
Prisen, og hvordan du forhandler
Takstene settes lokalt — av kommunen eller av sjåførenes forening — og de varierer betydelig fra sted til sted. Noen steder er de skiltet ved holdeplassen, og der er saken grei. Vi oppgir ingen beløp her, av samme grunn som ellers på disse sidene: satsene justeres flere ganger i året, de er forskjellige i nabokommuner, og et tall du leser hjemme er verdiløst når du står der.
Det som virker, er å spørre på overnattingsstedet hva strekningen koster før du går ut. Det tar ti sekunder, det gir deg et tall å måle mot, og det er det enkleste vernet mot å betale tre ganger prisen uten å vite det. Avtal så beløpet før du setter deg, si det høyt, og få det bekreftet. Etterpå er det for sent, og en uenighet ved framkomst er ubehagelig for begge.
Det forhandles, men moderat. Sjåfører på turiststeder oppgir gjerne en høyere pris til utlendinger enn til naboen, og en høflig gjenpris et stykke under lander som regel på noe rimelig. Å presse den helt ned er dårlig stil: forskjellen mellom turistpris og lokalpris tilsvarer ofte noen få kroner, og sjåføren lever av differansen. Er dere flere, avtal prisen for hele følget med én gang — å oppdage ved framkomst at prisen var ment per person, er den vanligste misforståelsen som oppstår.
Plassen, bagasjen og regnet
Offisielt tar en tricycle tre til fire passasjerer. I praksis ser du langt flere, fordelt i sidevognen, bakpå selve sykkelen og av og til på taket. Som besøkende bør du holde deg til det kjøretøyet er laget for: to voksne i sidevognen er komfortabelt, tre er trangt, og fire er en tur du ikke gjentar. Med bagasje går det an, men store kofferter må ofte stroppes på taket eller stå i fanget, og skal du langt med full bagasje, er bil et bedre valg.
Det er lavt under taket. Bøy deg godt når du går inn, og pass hodet når du kommer ut — det er den vanligste skaden folk pådrar seg på en tricycle, og den skjer nesten alltid på vei ut. Sitt godt inne i sidevognen mens dere kjører; en albue som stikker utenfor er en dårlig idé i tett trafikk. Og avtal ruten før dere starter, for motoren er høylytt nok til at samtale underveis er tungvint.
I regnvær er sidevognen bare halvveis til hjelp. Den har tak, men ikke vegger, så i et skikkelig skybrudd blir du våt uansett. På turiststeder har sjåførene som regel en presenning de trekker for, og den ber du om før dere kjører, ikke etterpå. Regn samtidig med at turen tar lengre tid: veiene fylles fort, og en tricycle har lav bakkeklaring. Klimaartikkelen sier hvilke måneder dette gjelder mest.
Tricycle eller habal-habal
Dette er det praktiske valget du står overfor på de fleste steder utenfor byen, og det avgjøres av hva du har med deg og hvor du skal. Habal-habal er raskere, billigere og kommer fram på veier tricyclen ikke klarer, særlig bratte grusveier der sidevognen enten setter seg fast eller ikke får kraft nok oppover.
Tricyclen er til gjengjeld tryggere. Du sitter innenfor en ramme med tak, du kan ha bagasje uten at noen holder den, og du er skjermet mot sol og regn. Med barn, med eldre, i regn eller med noe å bære: tricycle. Opp en bratt fjellvei, eller når du har det travelt og veien er tørr: habal-habal, med hjelm.
På de fleste holdeplasser står begge deler side om side, og sjåførene vet godt hvilken av dem som kommer fram dit du skal. Sier de at tricyclen ikke klarer veien, er det ikke et forsøk på å selge deg noe dyrere — det er som regel helt riktig, og da er valget mellom motorsykkel og å gå.
Hvorfor de ser forskjellige ut fra sted til sted
Tricyclen er ikke et standardisert kjøretøy. Sidevognen bygges lokalt, av lokale sveisere, etter det som passer terrenget og markedet der den skal kjøre. Derfor ser de helt ulike ut fra kommune til kommune: høye og smale i bratte områder, brede med to fulle benker der det er flatt, med fast presenning der det regner mye, og med ekstra bagasjehylle i markedsbyene. Fargene, navnene og utsmykningen er den enkelte eierens — som med jeepneyen er kjøretøyet både arbeidsredskap og identitet, og det pyntes deretter.
Flere kommuner har de siste årene innført elektriske tricycler, ofte med støtte fra nasjonale programmer for renere transport. De er stillegående, de forurenser ikke lokalt, og de er merkbart mer behagelige å sitte i — særlig fordi du slipper motorstøyen og eksosen rett i ansiktet i kø. Ulempen er rekkevidde og kraft: i bratt terreng kommer de til kort, og de må lades, noe som begrenser hvor langt fra ladepunktet de kjører. Der de finnes, er de å foretrekke, men regn ikke med å finne dem utenfor kommunesentrene.
Å leie for en hel dag
På de mindre øyene og i kommunene er dette ofte den beste løsningen, og den skiller seg fra en tilsvarende dagsavtale med habal-habal ved at du kan ha med bagasje, sitte i skygge og ta med flere. Du avtaler en dagspris med én sjåfør, og han kjører deg mellom stedene du skal se og venter mens du er der.
Verdien ligger like mye i sjåføren som i transporten. En som kjenner kommunen vet når fossen har vann, hvilken vei som er stengt etter regn, hvilket spisested som faktisk er åpent på en tirsdag, og hvor du skal be sjåføren stoppe for det du ikke visste at du ville se. Avtal dagsprisen, hva den omfatter og om drivstoff er inkludert, og betal på slutten av dagen framfor på forhånd.
Skal du gjøre det samme på hovedøya over lengre avstander, blir tricyclen for langsom. Da er bil med sjåfør mer praktisk, og på strekningene mellom kommunene er bussen fra terminalene i Cebu City både raskere og billigere enn du tror.