De fleste som besøker Gilutongan, ser aldri selve øya. De ligger i vannet på utsiden av den, ser på fisk i en times tid, klatrer om bord igjen og drar videre til neste stopp på dagsturen uten å ha satt en fot på land.
Det er synd, for øya i seg selv er en av de mest slående i Cebu — ikke fordi den er vakker, men fordi den er så tett befolket. Her bor 1 851 mennesker på 0,13 kvadratkilometer. Det tilsvarer over fjorten tusen innbyggere per kvadratkilometer, tettere enn de fleste bydeler i Oslo.
Én øy, to navn
Gilutongan og Hilutungan er samme sted. Skrivemåten varierer mellom kart, båtbilletter og turoperatører, og sundet mellom øya og Mactan heter Hilutangan-kanalen med en tredje variant av det samme navnet. Det er altså ikke tre steder, men ett — noe som er greit å vite når du sammenligner tilbud.
Øya hører til Cordova kommune og er en av holmene i Olango-gruppen. Cordova har 72 915 innbyggere fordelt på tretten barangayer og drøyt sytten kvadratkilometer, og flere av barangayene ligger på egne småøyer slik denne gjør — kommunen er altså vant til å drive skole, helsestasjon og vannforsyning over sjø. Gruppen som helhet har bare 1 030 hektar land og over 41 000 innbyggere.
Bestiller du en tur, kan det være verdt å spørre hvilken øy operatøren mener — men i praksis går de aller fleste turene fra Mactan hit uansett hva de kaller den i annonsen.
Livet på en flat holme
Med over fjorten tusen innbyggere per kvadratkilometer er Gilutongan blant de tettest befolkede stedene i hele Filippinene, og den tettheten setter rammene for absolutt alt annet på øya — fra hvordan husene bygges til hvor drikkevannet kommer fra.
Husene bygges i to etasjer for å utnytte grunnflaten, og gatene mellom dem er så smale at du må snu deg sidelengs enkelte steder. Det finnes ingen plass til hager, til lagring eller til noe som helst annet enn det aller nødvendigste.
Øya er lav og uten ferskvannskilde av betydning. Vann fraktes ut med båt eller samles fra tak i regntiden. Strøm kommer via sjøkabel fra det samme selskapet som forsyner Lapu-Lapu og resten av Cordova, og den faller ut. Avløp er et vedvarende problem, rett og slett fordi det ikke er plass til å løse det. Dette er en fiskerlandsby som har vokst langt forbi det landarealet egentlig bærer.
Det er verdt å ha med seg når du står med snorkelen på. Vannet du ser fisken i, er også det vannet husene bak deg tømmer i, og korallen rett utenfor landsbyen ser tydelig dårligere ut enn korallen på revkanten et par hundre meter lenger ute. Det er ikke en anklage mot noen — det er hva som skjer når to tusen mennesker deler en flekk uten kloakkanlegg.
Hvorfor reservatet virker
Revkanten utenfor Gilutongan er blant de bedre bevarte i hele Metro Cebu-området, og grunnen er egentlig ganske enkel: den har vært vernet lenge nok til at fisken har rukket å komme tilbake, og lenge nok til at korallen har fått vokse i fred mellom tyfonene.
Effekten sprer seg utover grensene. Fisk som vokser opp innenfor et reservat, vandrer ut, og fiskerne på utsiden fanger mer enn de gjorde før vernet kom. Dette er hele begrunnelsen bak modellen som ble prøvd ut på Sumilon i 1974 og siden kopiert langs hele kysten.
Det som fortsatt truer revet her, er ankring fra dagsturbåter, avrenning fra øya selv, og fôring av fisk med brød. Bøyer er lagt ut flere steder for å hindre ankring, men de brukes ikke konsekvent — det er verdt å be båtføreren om å bruke dem.
Reservatet endret økonomien
Da et større område rundt øya ble stengt for fiske, mistet mange husholdninger sin viktigste og for enkelte sin eneste inntekt. Avgiftene fra besøkende var ment å erstatte den, og det fungerer delvis — men bare så lenge båtene fortsetter å komme.
Deler av inntektene går til barangayen og til vakthold av reservatet. Men fordelingen mellom barangayen, kommunen og vaktholdet har vært omstridt lokalt i årevis, og det er ikke en konflikt som er løst.
Som besøkende betaler du inngangsavgiften uansett om du går i land eller ikke, og deler av den går tilbake til øya. Det er den mest direkte måten besøket ditt bidrar på. Ta vare på kvitteringen — den kontrolleres av og til på vei ut.
Å gå i land
De fleste båtene stopper ved bryggen, og du kan fint gå en runde i landsbyen mens de andre i gruppen snorkler. Det tar rundt tjue minutter å komme gjennom det meste av øya, og det er den enkleste måten å få et inntrykk av stedet på.
Vær en høflig gjest. Dette er ikke et utstillingsvindu, det er folks hjem, og gatene går rett forbi kjøkkendører og soverom. Gå rolig, spør før du fotograferer folk — særlig barn — og la være å filme inn i husene.
Vil du legge igjen noe, kjøp i en av de små butikkene framfor å dele ut penger eller godteri. Det siste skaper en dynamikk mellom besøkende og barn som ingen på øya er tjent med på sikt.
Snorklingen og fôringen
Revkanten utenfor er bratt: du snorkler over grunne korallflater, og så faller bunnen brått bort mot dypet i sundet. Fiskelivet er tett, med papegøyefisk, sersjantfisk, ulike leppefisk og av og til en skilpadde, mens korallene er i variabel forfatning.
På dagsturbåtene er det utbredt å fôre fisken med brød for å samle den rundt de besøkende. Det er dårlig for revet: brød er ikke føde for korallfisk, det endrer atferden deres, og det som ikke spises bidrar til algevekst på bekostning av korallen.
Du kan si nei til det. Si det før dere legger fra kai, ikke når posen kommer opp — da er det for sent og blir en scene foran de andre gjestene. Selve snorkleturen er for øvrig dekket nærmere i artikkelen om Hilutungan og Nalusuan.
Hvorfor øya ble så tett befolket
At nesten to tusen mennesker bor på en flekk på 0,13 kvadratkilometer, virker ubegripelig til man kjenner bakgrunnen. Holmene i Olango-gruppen ble bosatt av fiskerfamilier fordi de lå midt i gode fiskefelt, og fordi en øy uten vei til fastlandet var trygg på en måte kysten ikke alltid var.
Befolkningen vokste deretter raskere enn øya kunne bære, slik den har gjort i store deler av Filippinene gjennom 1900-tallet. Det finnes ingen steder å utvide til: øya er flat, den er omgitt av rev, og hver kvadratmeter som ikke er hus, er gate.
Resultatet er et samfunn som er helt avhengig av havet rundt seg og samtidig av båter fra fastlandet for vann, drivstoff og det meste annet. Det er den virkeligheten reservatavgiften du betaler, går inn i.
Sårbarheten er ikke teoretisk. Da tyfonen Tino gikk over Cebu 4. november 2025 og utløste det som omtales som den verste flomkatastrofen i provinsens historie, mistet rundt 1,4 millioner husstander strømmen, mest i Visayas — og en sjøkabel til en holme er ikke det første som repareres. Fem uker tidligere hadde et jordskjelv med magnitude 6,9 rammet nord i provinsen. Beskrivelser av bebyggelse, brygge og båtruter her skrevet før den høsten, denne inkludert, bør leses med forbehold.
Når du bør dra
Morgenen er best, både for lyset under vann og for sjøen på veien ut. Vinden tar seg som regel opp utover formiddagen, og båtene som går ut klokka ni har merkbart roligere overfart enn de som legger fra kai klokka elleve — en forskjell som merkes godt i en åpen utrigger.
Fra desember til februar kan amihan-vinden gjøre overfarten fra Mactan direkte ubehagelig, og kystvakten stanser småbåttrafikken flere ganger hver sesong. Overfarten tar en drøy halvtime fra nordspissen av Mactan når den først går.