Cebu er ikke et sted der du blir svindlet på hvert gatehjørne. De aller fleste som er her i to uker, opplever ingenting verre enn at en tricycle-sjåfør prøver seg på det dobbelte av normal pris, og betaler det uten å merke at det skjedde. Det er verdt å ha med seg før resten av denne artikkelen, som nødvendigvis handler om unntakene.
Det som gjør unntakene håndterbare, er at de følger få mønstre. Nesten alle bygger på det samme grepet: noen skaper en situasjon der du må bestemme deg fort. Båten går nå, tilbudet gjelder bare i dag, kontoen din blir sperret om en time, sjåføren har allerede kjørt. Kjenner du igjen mekanismen, gjenkjenner du varianten selv om detaljene er nye.
Fellesnevneren er alltid tidspress
Ta deg tid. Det er ikke et mykt råd, det er den ene regelen som stopper de fleste forsøkene, fordi hastverket er selve konstruksjonen. Et ekte tilbud tåler at du sier «jeg tenker på det» og går tjue meter videre. Et konstruert tilbud gjør det ikke — og reaksjonen du får når du utsetter avgjørelsen, er i seg selv informasjonen du trengte.
Den andre halvparten av regelen er å avtale ting høyt og på forhånd. Nesten alt som går galt mellom en besøkende og en lokal tjenesteyter, skyldes at prisen, omfanget eller antallet personer aldri ble sagt tydelig av begge parter. Det er ikke uhøflig å gjenta beløpet og få det bekreftet. Det er normal praksis, og filippinere gjør det seg imellom hele tiden.
Legg merke til at ingen av delene handler om mistenksomhet. Du skal ikke gå rundt og tro at folk vil deg vondt, for det gjør de ikke. Du skal bare nekte å ta avgjørelser i den tilstanden der du tar dårlige avgjørelser.
Prisen som aldri ble avtalt
Dette er det vanligste, det minst dramatiske og det du med sikkerhet kommer til å møte. Du setter deg i en tricycle eller på en habal-habal uten å si noe om pris, og beløpet som nevnes ved framkomst, er tre ganger det de lokale betaler. Det er ikke noe å bli sint over, men det er heller ingen grunn til å betale det.
Løsningen tar ti sekunder og fungerer hver gang: spør i resepsjonen hva strekningen koster før du går ut, avtal beløpet før du setter deg, si det høyt, og få det bekreftet med et nikk. Er dere flere, avtal for hele følget — «per person» er den vanligste misforståelsen, og den dobler eller tredobler regningen uten at noen har løyet.
Drosjevarianten er at måleren er «ødelagt» og sjåføren foreslår en fast pris i stedet. Den prisen ligger uten unntak over meterpris. Gå ut og ta neste bil, eller bruk Grab, der beløpet er avtalt før bilen kommer og turen er registrert på en konto. Beslektet er «jeg har ikke veksel» når du betaler med en tusenlapp. Noen ganger er det helt ekte — småpenger er et reelt problem på Filippinene — og noen ganger er det ikke det. Motmiddelet er det samme uansett: ha småsedler selv.
Turer, guider og avgifter som dukker opp underveis
Du bestiller en øyhoppingstur, og først når båten ligger ved den andre øya, viser det seg at reservatavgiftene kommer i tillegg, at lunsjen koster ekstra, og at ett av de tre stoppene er strøket fordi det blåser. Dette er sjelden bevisst svindel. Det er uklar kommunikasjon mellom en selger som antar at alle vet hva som er inkludert, og en kunde som antar det motsatte. Resultatet for lommeboken er likevel identisk.
Avtalen må gjøres på land, konkret og punkt for punkt: hva prisen omfatter, hvor mange stopp, hvor lenge på hvert, om avgifter og lunsj er med, og når dere er tilbake. Si det høyt, la selgeren gjenta det, og betal helst en del ved framkomst. Artikkelen om øyhopping går gjennom hva som normalt ligger inne og hva som normalt ikke gjør det.
Ved fossefall og severdigheter møter du av og til folk på parkeringsplassen som tilbyr guiding uten å ha noe med stedet å gjøre. Det forvirrende er at guide flere steder faktisk er obligatorisk og organisert av barangayen — men da betaler du i luken ved inngangen og får kvittering, ikke til noen som kommer bort til bilen. Spør ved inngangen hvem som er den offisielle ordningen. Det er et helt vanlig spørsmål, og de svarer.
Meldingene på telefonen
Den mest utbredte svindelen på Filippinene i dag foregår ikke på gaten i det hele tatt. Den kommer som SMS og meldinger, den rammer filippinere langt hardere enn turister, og volumet er så stort at du sannsynligvis får den første i løpet av det første døgnet med lokalt SIM-kort.
Innholdet varierer: GCash-kontoen din er sperret, en overføring har feilet, du har vunnet noe, du må «bekrefte» opplysningene dine, en pakke ligger på tollen. Alle variantene har det samme målet, som er å få deg til å oppgi en engangskode eller logge inn på en side som ser riktig ut. Her er regelen absolutt og uten unntak: ingen ansatt hos noen tjeneste vil noen gang be om engangskoden din. Ikke banken, ikke GCash, ikke en kurér, ikke politiet.
Trykk aldri på lenker i slike meldinger, heller ikke for å «se hva det er». Er du i tvil om noe faktisk har skjedd med kontoen din, lukker du meldingen og åpner appen selv. Det er verdt å merke seg at GCash ikke er en bank, og at pengene du har liggende der, ikke er dekket av den filippinske innskuddsgarantien slik penger i en bankkonto er. Har du et større beløp der, har du valgt en større risiko enn du kanskje trodde.
Penger på gaten og folk i uniform
Noen tilbyr veksling på gaten til en kurs som er merkbart bedre enn kontorenes. Utfallet er forutsigbart: enten er sedlene falske, eller så stemmer ikke antallet når du teller etterpå — og da er personen borte. Veksle i kontorer med skilt, adresse og disk, og tell pengene ferdig før du forlater disken. Det siste gjelder også i helt lovlige kontorer, og alle gjør det, så det oppfattes ikke som fornærmende.
Den andre varianten er noen som utgir seg for å være politi eller kontrollmyndighet, påstår at du har gjort noe galt, og tilbyr å ordne det på stedet mot kontant betaling. Ekte politi bærer uniform med navneskilt og identifiserer seg når du ber om det. Be om legitimasjon, og be høflig om at saken behandles på stasjonen. I de aller fleste tilfeller er det der situasjonen slutter, fordi hele opplegget forutsatte at du ville betale for å slippe unna. Se artikkelen om politi og nødnumre for hvordan det virkelige apparatet er bygget opp.
Den vennlige fremmede
Noen slår av en prat, er hyggelig, og inviterer deg med videre — hjem på middag, på en bar, til et kortspill med noen venner. Det store flertallet av slike samtaler er nøyaktig hva de ser ut som. Filippinsk vennlighet mot fremmede er ekte, den er kulturelt forankret, og å avvise alt på prinsipp er å gå glipp av det beste ved landet.
Men det finnes en variant der invitasjonen ender i en oppblåst regning du ikke får gå fra, eller i at du blir dopet ned. Skillet ligger sjelden i personen og nesten alltid i rammen: hvem valgte stedet, hvem betaler, og hvem vet hvor du er. Blir du tilbudt mat eller drikke av noen du nettopp har møtt, på et sted vedkommende valgte, er du i den varianten som noen ganger går galt. Si ja til invitasjoner på steder du selv foreslår, i dagslys, og la noen i følget eller på hotellet vite hvor du er.
Den samme logikken gjelder på nett, i en form som er langt større og langt dyrere. Romansesvindel knyttet til Filippinene er et betydelig problem i begge retninger, og historiene er ofte lange, tålmodige og fullstendig overbevisende. Grunnregelen tåler ingen unntak: send aldri penger til noen du ikke har møtt fysisk, uansett hvor lenge kontakten har vart og hvor akutt nøden høres ut. Artikkelen om dating og familieliv går inn i hvordan dette faktisk fortoner seg fra begge sider.
Hvis det først har skjedd
Ved økonomisk tap: meld fra til politiet og be om kopi av anmeldelsen før du går. Uten det papiret får du ikke noe fra forsikringen, og det er langt vanskeligere å oppdrive i etterkant enn i øyeblikket. Ved kortmisbruk sperrer du kortet med en gang gjennom bankappen — og har du sperretelefonnummeret skrevet på papir i lommeboken, klarer du det også når telefonen er den som er borte.
Og så det som er vanskeligst: la det ikke prege resten av turen. Et tap på noen hundre pesos i en tricycle er en irritasjon, ikke en dom over stedet. De aller fleste du møter på Cebu, vil deg vel, og det er nettopp derfor de få som ikke gjør det, kommer så langt som de gjør.