Aguinid Falls i Samboan er ikke et sted du ser på. Det er et sted du går opp i. Fossen ligger i et smalt elveløp av kalkstein helt sør på vestsiden av Cebu, og opplegget går ut på at du følger vannet oppover — vasser, klatrer i trinn som er formet av kalken selv, går bak vannstrømmen og kommer ut over den. Du er våt fra første minutt, og det tar et par timer opp og ned igjen.
Det gjør Aguinid til noe annet enn de fleste fossefallene på øya, og til den eneste av dem som gir litt av den samme følelsen som canyoneering, uten hoppene, uten hjelmen og til en brøkdel av prisen.
Terrassene som gjør det mulig
Grunnen til at du i det hele tatt kan gå opp i en foss, ligger i berget. Kalksteinen i Sør-Cebu løses opp av regnvann som siver ned gjennom sprekker, og kommer ut igjen som kilder i dalsidene. Vannet er da mettet med kalk, og der det renner ut i luften og fordamper litt, felles kalken ut igjen langs kanten av hver liten terskel.
Over tid bygger dette opp lave, buede demninger tvers over elveløpet, den ene etter den andre. Resultatet er en trapp av naturlige kar der vannet renner over kantene i tynne slør framfor å styrte ned. Det er den samme prosessen som bygger den overhengende avsatsen ved Tumalog i Oslob, bare at den her har gått nedover et helt elveløp i stedet for over én kant.
Praktisk betyr det to ting. Trinnene har grep der de er tørre, fordi kalkoverflaten er ru. Og de er glattere enn nesten noe annet der de står under vann, fordi det vokser et tynt lag alger på dem. Forskjellen mellom de to tilstandene er større enn du tror, og den er hele grunnen til at fottøy betyr så mye her.
Nivåene — og de tre du ikke får se
Turen omtales nesten alltid som «fem nivåer», og det stemmer for det du får gå. Selve vassdraget har åtte, men nivå seks til åtte er stengt for besøkende og har vært det lenge. Det er verdt å vite, fordi du vil møte begge tallene i reisebeskrivelser og lure på om du har gått feil eller blitt snytt for noe. Det har du ikke.
De to første nivåene er enkle. Der vasser du i knehøyt vann, klatrer over lave terskler og kan ta med barn uten videre. Fra tredje nivå endrer turen karakter: veggene trekker seg sammen, trinnene blir høye nok til at du må bruke hendene, og på et par partier går du i tau langs bratt fjell med vann i ansiktet. Det er ikke teknisk klatring, men det er heller ikke noe du gjør distré.
Fjerde og femte nivå er de færreste oppe på, ikke fordi det er forbudt, men fordi gruppen som regel er blitt sliten før den kommer dit. Guiden avgjør hvor langt dere går, og han sier fra når noen bør snu. Hør på det framfor å presse — det er en time ned igjen samme vei uansett hvor langt opp dere kom.
Guiden er ikke en formalitet
Du registrerer deg ved inngangen og får tildelt guide, og det er ikke valgfritt. Det høres ut som en avgift forkledd som en regel, men det er det ikke: ruten oppover er ikke merket, den flytter seg med vannstanden, og hvilke trinn som holder varierer gjennom året. Guidene er folk fra bygda som har vokst opp i kløfta, og de vet hvor kalken har løsnet siden i fjor.
Anlegget drives av lokalsamfunnet framfor av en operatør i byen, og honoraret går dit direkte. Det er den samme organiseringen som har gjort Bojo-elva i Aloguinsan til et forbilde, og den er blitt vanlig for naturattraksjonene i Sør-Cebu. Det gjør drikkepenger til noe konkret framfor en vane: de blir i bygda.
Inngangsavgift og guidehonorar er begge lave, men de fastsettes lokalt og justeres. Beløp du finner i eldre reisebeskrivelser på nett er ikke til å stole på, og ingen tar kort. Ta med kontanter i små sedler, og ta dem ut i Oslob eller Bato før du kommer — minibankene i Samboan er ikke noe du bør planlegge rundt.
Fottøy, og det som faktisk går galt
Dette er det ene stedet på Cebu der utstyret virkelig avgjør noe. Kalksteinen under vann er glatt på en måte som overrasker besøkende hver eneste sesong, og flip-flops er ikke bare upraktisk — de er farlige, fordi de sitter fast i en sprekk akkurat idet du flytter vekten over. De ryker dessuten i løpet av første nivå.
Bruk badesko med gummisåle eller sandaler med stropp bak hælen. Det kan leies på stedet, men utvalget i størrelser er tynt for europeiske føtter, så regn ikke med det hvis du bruker over 44. Barbeint går faktisk overraskende bra på de tørre partiene, siden kalken har grep, men det holder ikke hele veien — og en skrubbet fot i ferskvann fra fjellet er ikke noe du vil ta med deg videre på reisen.
La telefonen ligge igjen med mindre du har et deksel du faktisk stoler på. Tørrsekker finnes, men de er ikke alltid tørre, og du kommer til å bruke begge hender. Ha skift i vanntett pose i bilen, og ha på deg noe du ikke har noe imot at skrubber mot fjell.
Når kløfta stenges
Etter kraftig regn kan stedet stenges, og det skjer flere ganger i året. Et smalt elveløp med bratte sider fylles fort, og strømmen i et slikt løp blir farlig før det ser farlig ut ovenfra. Beslutningen tas av folk som kjenner vassdraget gjennom hele året og som ser hvordan vannet står lenger oppe.
Det er ikke noe å diskutere, og ikke noe å forsøke å kjøpe seg rundt. Har de stengt, er dagen din en annen dag — og det er greit, for det er flere fossefall innenfor en halvtimes kjøring. Sjekk med guidene ved inngangen samme morgen framfor å stole på en værmelding; de vet hvordan det står, og de vet det tidligere enn nettet gjør.
Ellers svinger forholdene med sesongen uten at det er dramatisk. I tørketiden er det mindre vann og lettere å klatre, men også mindre å se på. I regntiden er turen mer krevende og mer imponerende. Vannet er kaldt hele året, og etter tjue minutter i den luftfuktigheten er det den beste delen av opplevelsen.
Å komme dit, og hvorfor så få gjør det
Samboan ligger nær sørspissen av Cebu, rundt fire til fem timers kjøring fra Cebu City. Det er hovedgrunnen til at Aguinid er som den er: dagsturene fra byen snur lenge før de kommer så langt, og du kan ha store deler av kløfta for deg selv på en hverdag. Sammenlignet med canyoneering i Badian, som tar imot mangedobbelt så mange på en travel dag, er forskjellen påfallende.
Det betyr også at du ikke bør gjøre dette som en dagstur fra byen. Overnatt i Oslob, Santander eller Moalboal og ta fossene som en egen dag derfra. Buss sørover langs kysten, og deretter habal-habal de siste kilometerne — avtal at sjåføren venter, og avtal prisen før du setter deg på.
Kom tidlig. Gruppene fordeles etter hvert som folk kommer, og utover ettermiddagen kan det bli venting på ledig guide. Legger du opp dagen selv, er rekkefølgen de fleste bruker fornuftig: Aguinid først mens beina er friske, deretter Binalayan i samme kommune der hovedaktiviteten er å bade. Hvordan de øvrige ligger i forhold til hverandre, står i oversikten over fossefallene.