eTravel er en gratis, obligatorisk registrering du gjør på nett før du reiser inn på Filippinene, og skjemaet åpner først 72 timer før avgang. Du fyller det ut på etravel.gov.ph, får en QR-kode, og viser den fram i ankomsthallen. Det er hele greia. eTravel er ikke et visum, det koster ingenting, og hver side som ber om betalingskort for å «ordne eTravel til Filippinene» på dine vegne, er en mellommann du ikke trenger.
Registreringen tar et kvarter hvis du har passet og billetten liggende foran deg, og den gjøres like gjerne på telefonen i transitthallen i Doha som hjemme ved kjøkkenbordet. Det som velter folk, er ikke skjemaet. Det er tidsvinduet, og det er alle nettsidene som ser offisielle ut uten å være det.
Slik fungerer eTravel på Filippinene
Systemet er en samordnet innreisemelding. I stedet for de gule og hvite papirlappene du tidligere fikk utdelt i flyet — en for immigrasjon, en for helsemyndighetene, en for tollen — samler myndighetene opplysningene i ett elektronisk skjema før du lander. Ordningen ble innført i pandemiårene som en sporingsløsning, og er senere gjort om til en fast del av innreisen. Den forvaltes av tollvesenet og immigrasjonsmyndighetene i fellesskap.
Alle reisende omfattes, filippinske statsborgere og utlendinger, uansett alder. Reiser du med barn, må hvert barn registreres for seg med eget skjema og egen kode; det holder ikke at foreldrene er registrert. Har du dobbelt statsborgerskap, registrerer du deg med det passet du faktisk viser fram i skranken. Cruisepassasjerer har egen inngang i systemet.
Filippinske myndigheter har brukt eTravel både ved innreise og utreise, og det er verdt å regne med at også utreisen skal registreres. Selve FAQ-en på nettstedet er tydeligst formulert om ankomst, så her spriker kildene i presisjon. Bruk et par minutter i avreisehallen på Mactan og sjekk om koden etterspørres — den koster deg ingenting å ha.
Registreringen åpner 72 timer før avgang
Dette er punktet det går galt på. Systemet tar ikke imot registreringer som legges inn mer enn tre døgn før ankomst. Sitter du i Norge ti dager før avreise og vil ha unnagjort papirarbeidet i god tid, blir du avvist av skjemaet — ikke fordi du gjør noe feil, men fordi vinduet ikke er åpnet. Mange tolker det som en teknisk feil og prøver igjen på en annen side, og det er akkurat der betalsidene fanger dem opp.
Den praktiske konsekvensen for en reise fra Norge er verdt å tenke gjennom. Flyr du Oslo–Doha–Manila–Cebu, ligger avgangen fra Gardermoen godt innenfor 72 timer før ankomst på Filippinene, så du kan registrere deg hjemme kvelden før. Men skal du videre til en annen øy og har lagt inn to netter i Manila, er det ankomsten til Filippinene som teller, ikke innenriksbeinet. Registrer deg for innreisen, og ta innenriksflyet som det det er: en innenlandsreise.
Rådet er å gjøre det omtrent to døgn før avgang, hjemmefra, med god nettforbindelse. Da har du en dag på deg til å rette en skrivefeil eller be om ny kode hvis noe skjærer seg. Å sitte på en flyplassbenk med dårlig wifi og en telefon på ni prosent batteri er en dårlig ramme rundt et skjema som krever passnummer.
Hva du må ha klart før du fyller ut
Skjemaet spør om det du kunne gjettet: passopplysninger, flynummer og ankomstdato, formålet med reisen, og hvor du skal bo den første natten. Adressen er den som pleier å stoppe folk, for hotellbookingen ligger gjerne i en app og ikke i hodet. Ha bekreftelsen framme, med gatenavn, by og gjerne postnummer. Skal du bo privat hos noen på Cebu, bruker du den adressen — en barangay, en gate og en by er nok.
I tillegg kommer en helsedel og en tolldel. Helsedelen er kort og handler om symptomer og hvilke land du har vært i den siste tiden. Tolldelen er den elektroniske utgaven av den grønne og røde kanalen: du oppgir om du har med deg varer over verdigrensen, valuta over grensen, eller varer som krever tillatelse. Skal du ha med drone, mye kontanter eller reseptbelagte medisiner i mengde, hører det hjemme her — les tollreglene for Filippinene før du krysser av.
Passet skal etter reglene for visumfri innreise være gyldig minst seks måneder ut over det oppholdet du planlegger, og du skal ha billett videre eller hjem. Det er et innreisekrav, ikke et eTravel-krav, men det kontrolleres i samme skranke. Se visumfri innreise i 30 dager for hva som faktisk gjelder for nordmenn.
QR-koden og det som skjer i ankomsthallen
Når skjemaet er levert, får du en QR-kode på skjermen og på e-post. Ta et skjermbilde. Nettet på flyplassen er ikke å stole på, og en kode som ligger i en e-post du ikke får åpnet, er ingen kode. Mange skriver den også ut på papir, og det er ikke dumt — det er raskere å holde et ark fram enn å lete i telefonen med en kø bak seg.
Koden vises i to varianter. En grønn kode betyr at opplysningene er i orden og at du kan gå videre uten manuell kontroll. En rød kode betyr ikke at noe er galt, bare at du skal innom en skranke der noen ser på det du har fylt ut. På Mactan–Cebu skjer dette før passkontrollen, og køen er kortest for dem som er ferdig registrert. Se flyplassguiden for Mactan–Cebu for veien videre gjennom terminalen.
Har du ikke registrert deg, blir du ikke sendt hjem. Du blir sendt til side, og du fyller ut det samme skjemaet på en telefon eller en terminal mens de andre går forbi. Enkelte flyselskaper har begynt å spørre etter koden allerede ved innsjekk på avreisestedet, og da er poenget mer alvorlig: uten registrering kan du bli holdt igjen i skranken til du har den.
Betalsidene som selger deg noe du får gratis
Søk på eTravel, og de første treffene er ofte ikke myndighetenes egen side. Det finnes et helt marked av mellomledd som tar et gebyr for å fylle ut et gratis skjema på dine vegne, gjerne pakket inn som «eTravel Pass», «travel authorization» eller «rask behandling». Tjenesten de leverer, er reell nok i den forstand at de sender inn skjemaet — men de tar betalt for noe som koster null, og de sitter etterpå med passnummeret ditt.
Kjennetegnene er lette å lære. Den offisielle adressen slutter på .gov.ph, og det er den eneste delen av URL-en som betyr noe. Blir du bedt om kort, er du på feil sted; nettstedet sier selv rett ut at registreringen er gratis og at det ikke kreves noen form for betaling. Lover en side at du kan registrere deg flere uker i forveien, vet du også at den ikke snakker med det virkelige systemet, for der er vinduet 72 timer.
Den samme forsiktigheten gjelder søk på visum og forlengelse. Det finnes fikserkontorer som tar godt betalt for å følge deg til immigrasjonskontoret, og det er lovlig nok, men prisen er en tjeneste og ikke et gebyr. Skal du bli lenger enn tretti dager, gjør du det hos myndighetene selv — se forlenge turistvisum på Filippinene.
Det eTravel ikke er
Registreringen gir deg ingen rettigheter. Den er ikke en innreisetillatelse, den erstatter ikke visum, og den sier ingenting om hvor lenge du får være. En nordmann får tretti dager visumfritt ved ankomst, uavhengig av hva som står i eTravel-skjemaet, og immigrasjonsoffiseren i skranken er den som avgjør innreisen — ikke QR-koden.
Det motsatte er også verdt å ha klart for seg: en grønn kode redder deg ikke om noe annet mangler. Uten retur- eller viderebillett, med et pass som går ut om fire måneder, eller med et tidligere overtredelsesforhold hos immigrasjonsmyndighetene, hjelper ikke registreringen. Blir du værende ut over de tillatte dagene, er det overstay og bøter som gjelder, og har du bodd i landet lenge nok, skal du dessuten ha ECC — utreisetillatelse før du kommer ut igjen.
Reglene endres, og de har endret seg flere ganger siden 2021. Det som står her, er slik ordningen var i august 2026. Er det gått en stund siden du leste dette, sjekk etravel.gov.ph og Bureau of Immigration før du reiser — det tar fem minutter, og det er de to eneste kildene som er bindende.