Toledo er den eneste byen på Cebus vestkyst. Alle de andre — Cebu City, Mandaue, Lapu-Lapu, Talisay, Naga, Carcar, Danao og Bogo — ligger på østsiden eller i nord, og det er ikke tilfeldig: østkysten har havnene mot resten av Visayas, mens vestkysten vender mot Negros og Tañon-stredet. Toledo har 206 692 innbyggere fordelt på 38 barangayer, ti av dem regnet som urbane, og strekker seg over 216 kvadratkilometer fra kysten og opp i fjellet.
Byen er ikke et turistmål, og den later ikke som. Den er nyttig å kjenne til av tre grunner: herfra går bilfergen til Negros, her ligger Cebus viktigste klatrefelt, og her ligger kobberet som har finansiert en god del av øyas moderne historie.
Byen som fikk navn i Manila
Toledo het opprinnelig Hinulawan, etter elven som renner gjennom stedet. Den 3. juni 1863 ble den gamle bosetningen rammet av en serie jordskjelv som først veltet den nybygde skolen og fasaden på kirken, deretter ødela kirken og klosteret fullstendig, og til slutt fikk grunnen til å synke så mye at sjøen og elven strømmet inn og fylte bosetningen til livhøyde. De overlevende flyttet oppover, ryddet skog på platået bak og bygde nytt. Det stedet ble Nye Hinulawan, mens den gamle bosetningen i dag er barangay Daanglungsod.
Navnebyttet skjedde i Manila seks år senere. Cebus alcalde mayor Esteban Perez var barndomsvenn av den nye generalguvernøren Carlos María de la Torre, begge fra Toledo i Spania, og Perez var gift med en kvinne fra Talavera i Nye Hinulawan. Under en mottakelse i guvernørpalasset 12. juli 1869 kom de to inn på barndommen sin, og Perez bemerket at den buktende Hinulawan-elven minnet ham om Tajo hjemme. Forslaget om å døpe om stedet ble godtatt på stedet, og generalguvernøren kunngjorde navneendringen samme kveld.
Nesten hundre år senere, i juni 1960, fikk Toledo bystatus gjennom Republic Act nr. 2688. Byen har fortsatt sin egen skytshelgen i Johannes av Sahagún, som feires 12. juni hvert år, og det er den festdagen som fyller gatene når resten av året er ganske stille.
Kobberbyen
Toledo kaller seg the Copper City, og det er en presis beskrivelse. Kobbergruven ligger i barangay Don Andres Soriano, tidligere Lutopan, og dekker 1 674 hektar. Driften er i dag i hendene på Carmen Copper Corporation, et datterselskap av Atlas Consolidated Mining and Development Corporation, og konsentratet skipes ut til smelteverk i Kina, India og Japan.
Gruvedriften har gått i sykluser med verdensmarkedsprisen på kobber, med perioder der anleggene har stått stille og perioder med full drift. Det preger byen fortsatt, og det gjøres ikke noe forsøk på å skjule det: velstand og forfall ligger side om side i de samme gatene, og landskapet bak byen er formet av det som er tatt ut av det. Miljøspørsmålene, særlig avrenningen til sjøen, har vært et tilbakevendende lokalt tema i tiår. Ingenting av dette ser du på en gjennomkjøring, men det er bakteppet for alt annet i Toledo.
Byen har i tillegg fått et andre kallenavn de siste tiårene, the Power City, fordi en uforholdsmessig stor del av strømmen i Visayas produseres her. I barangay Daanlungsod ligger både Toledo Power Co. med kullkraftverk på 60 og 82 megawatt og Cebu Energy Development Corporation med et anlegg på 246 megawatt, i Bato ligger Therma Visayas med 300 megawatt, og i Talavera står et solkraftverk på 60 megawatt fordelt over 73 hektar. Malubog-innsjøen ovenfor byen er dessuten en av vannkildene for Metro Cebu, og fordi den ligger høyere enn Cebu City, går vannet dit uten pumping.
Fergen til San Carlos
Fra kaia i Toledo går det bilferge over Tañon-stredet til San Carlos på Negros. Overfarten tar et par timer, det går flere avganger daglig, og båtene tar biler, motorsykler og lastebiler. Dette er den nordligste av de vanlige overfartene mellom de to øyene, og den brukes mye av lokaltrafikk og gods og lite av turister.
Det avgjørende er hvilken side av Negros du skal til. Skal du til Bacolod, til sukkerplantasjene i nord eller til vulkanen Kanlaon, er Toledo-ruten den korte veien. Skal du til Dumaguete, Siquijor eller Apo Island, passer overfarten fra Santander i sør langt bedre — den er kortere, hyppigere og lander på rett side av øya. Se artikkelen om fergene til Negros for begge rutene.
Avgangene her er færre enn i sør, og de justeres. Sjekk rutetidene samme uke hos rederiet framfor å stole på en nettside som kan være et år gammel, og kom i god tid hvis du har kjøretøy, for plassene fylles opp i helger og rundt helligdager. Terminalavgift kommer i tillegg til billetten og kreves i kontanter. Ved kuling innstilles avgangene, så ha en plan B hvis du skal rekke noe på Negros.
Veien over fjellet
Toledo ligger 67 kilometer fra Cebu City, 35 fra Naga og 37 fra Talisay, og veien inn til byen krysser den samme fjellryggen som Transcentral Highway lenger nord. Regn halvannen til to timer med buss. Denne overgangen er lavere, kortere og mer trafikkert enn Transcentral, og dermed mindre spektakulær, men den er en fin kjøretur i seg selv, og fra toppen ser du Negros på den ene siden og fjellene innover øya på den andre når været er klart.
Veien er bratt og svingete, med skiftende dekke på partier, og i regnvær og tåke er den krevende. Med lav bakkeklaring kan enkelte strekninger være ubehagelige. Med bil og sjåfør er den uproblematisk. Poenget med den er uansett det samme som med Transcentral: uten disse to overgangene måtte all trafikk mellom øst- og vestkysten sørover til Carcar og over derfra, og det koster timer. Se artikkelen om veier og reisetid.
Cantabaco
Oppe i åssiden ligger barangay Cantabaco, og det er det ene stedet i Toledo som trekker besøkende for sin egen del. Kalksteinsveggene her og i nabobarangayen Poog er boret opp av lokale klatrere til et felt med sportsruter, og Cantabaco er i dag Cebus viktigste klatreområde. Miljøet er lite og lokalt, klubbene leier ut utstyr, men ta med egne sko hvis du har.
Cantabaco har også en annen slags kjendisstatus. Da den visayanske tenåringsmartyren Pedro Calungsod ble helligkåret 21. oktober 2012 som Filippinenes andre helgen, ble sognekirken her oppe på høyden den første kirken i landet som ble oppkalt etter ham. Det gjør Cantabaco til et lite pilegrimsmål ved siden av å være et klatrefelt, og de to gruppene besøkende møtes i den samme grusveien opp.
Solnedgangen, og resten av kysten
Vestkysten av Cebu har én ting østkysten ikke kan matche: solen går ned i havet. Fra kaia i Toledo ser du den forsvinne bak fjellene på Negros tvers over Tañon-stredet, og på klare kvelder tegner hele åsryggen seg i silhuett. Det er den ene tingen i Toledo som er verdt en planlagt stopp framfor en gjennomkjøring, og den timer seg selv hvis du kommer over fjellet på ettermiddagen.
Kysten sør for byen har noen enkle strender som brukes av lokalbefolkningen i helgene, og innover i fjellet ligger flere fossefall og kilder som knapt er tilrettelagt. Ingen av dem er grunn nok til turen alene. Overnattingstilbudet er beskjedent, men tilstrekkelig hvis du må vente på en avgang, og byen har både bank, sykehus og et par kjøpesentre av den enkle sorten.
Er du klatrer, er Cantabaco verdt turen for seg selv. Skal du til Nord-Negros, er fergen grunn god nok. Er du ingen av delene, er Toledo et sted du kjører gjennom på vei et annet sted — og det er en helt legitim måte å bruke byen på.