Cebu Metropolitan Cathedral er sete for et av de eldste bispedømmene i Asia. Cebu ble bispedømme 14. august 1595, menigheten her ble grunnlagt i 1598, og kirken er viet Vitalis av Milano. Den ble opphøyd til erkebispedømme 28. april 1934, med Dumaguete, Maasin, Tagbilaran og Talibon som lydbispedømmer.
Det du ser i dag, er likevel ikke en 1500-tallskirke, og heller ikke helt en 1800-tallskirke. Det er en bygning som ble sprengt i stykker i 1945 og satt sammen igjen på 1950-tallet rundt de delene som overlevde. Vet du hvilke deler det er, blir besøket noe helt annet enn hvis du bare går inn og ser deg rundt.
Byggingen som aldri ble ferdig i tide
Katedralen tok uvanlig lang tid å oppføre, og grunnene er godt dokumentert. Pengene tok slutt gjentatte ganger, midler som var øremerket kirken ble omdirigert til krigføringen mot sultanatene i sør, og flere biskoper døde midt i byggeperioden slik at arbeidet stanset opp mens etterfølgeren ble utnevnt og kom seg hit.
Arkitekturen er typisk for spanske kolonikirker i landet: lav, bred og med tykke murer, bygget for å stå imot tyfoner og jordskjelv framfor for å strekke seg oppover. Det er en byggeskikk som ser tung og litt keitete ut for et europeisk øye, og som er svaret på et helt annet klima og en helt annen geologi enn den katedralene i Spania måtte forholde seg til.
Det er verdt å ha i bakhodet når du senere ser kirkene i Sør-Cebu og på Bohol. De ser ut som varianter av det samme bygget, og det er de langt på vei: samme korallstein, samme lave proporsjoner, samme frittstående tårn. Katedralen i Cebu er hovedeksemplet, og de andre er mindre utgaver av den samme løsningen på det samme problemet.
Fasaden og klokketårnet
Fasaden er verdt et par minutter før du går inn. Gavlen har trekløverform og er dekorert med blomsterrelieffer, en IHS-innskrift og et par griffer, og over hovedinngangen står Spanias kongelige våpenskjold i lavt relieff. Det er 1800-tall du ser her, og det er det eneste stedet på bygget der den opprinnelige dekoren har overlevd i sin helhet.
Klokketårnet fra 1835 står litt for seg selv, og det er ikke et arkitektonisk uhell. Frittstående klokketårn var vanlig i spanske kolonikirker på Filippinene av en høyst praktisk grunn: i jordskjelv faller et tungt tårn, og står det inntil kirkeskipet, tar det med seg resten av bygget i fallet. Cebu ligger i et seismisk aktivt område, og jordskjelvet i 2013 – som la flere hundre år gamle korallsteinskirker i grus på Bohol – viste hvor reell den risikoen fortsatt er.
Klokkene ringes fortsatt, og de høres godt i sentrumsgatene rundt. Står du i nærheten ved middagstid eller ved messeslutt, får du en av de svært få lydene i Cebu City som ikke er trafikk. Det er også et av de få stedene i sentrum der du kan se en bygning fra 1830-tallet i sin helhet, uten skilt, kabler eller et kjøpesenter i bakgrunnen – tårnet står fritt nok til at det lar seg fotografere som det er.
Krigen og gjenreisningen
Under andre verdenskrig ble store deler av katedralen ødelagt av allierte bombeangrep mot byen. Da røyken la seg, stod klokketårnet fra 1835, fasaden og murene igjen – resten var borte. At nettopp de delene overlevde, henger sammen med byggemåten: massiv korallstein tåler trykkbølger godt der den er tykk, og dårlig i tak og tynne skillevegger.
Gjenreisningen skjedde på 1950-tallet under erkebiskop Gabriel Reyes, med arkitekten José María Zaragoza som ansvarlig, og den nye kirken stod ferdig i 1959. Zaragoza var en av landets ledende arkitekter og ble senere utnevnt til nasjonalkunstner, blant annet for kirkebyggene sine.
Det betyr at det du ser innvendig, i hovedsak er etterkrigstid, mens det du ser utenfra i stor grad er 1800-tall. Forskjellen er lett å legge merke til når du vet om den, og den forklarer hvorfor interiøret virker nyere og nøkternere enn fasaden lover.
Erkebispedømmet rundt kirken
Cebu er det kirkelige tyngdepunktet i Visayas, og erkebiskopen her har historisk hatt betydelig innflytelse langt utenfor bispedømmets grenser. For en besøkende betyr det at katedralen ikke er et enkeltstående bygg, men en arbeidende kirke med et helt apparat rundt seg: kontorer, skoler, forlag og et museum. Bispedømmet ble opprettet bare tretti år etter at Legazpi gikk i land, og har siden vært den institusjonen som har hatt lengst sammenhengende nærvær i byen – lenger enn noen politisk myndighet, som har skiftet flere ganger i samme periode.
Museet ligger ved siden av katedralen og viser kirkekunst, liturgiske gjenstander og materiale fra bispedømmets historie. Det er langt mindre kjent enn Museo Sugbo og tilsvarende rolig å besøke. For den som er interessert i kolonitidens kirkekunst, er det den beste samlingen i byen. Det har egen inngangsbillett og egne åpningstider – sjekk på stedet, for de justeres.
Ikke det samme som basilikaen
Mange forveksler katedralen med Basilica Minore del Santo Niño, som ligger noen hundre meter unna. De er ikke det samme, og forskjellen betyr noe for hvordan du legger opp besøket. Forvekslingen er lett å forstå: begge er store, gamle kirker i samme kvartal, begge har kø utenfor i høytidene, og begge omtales som «den store kirken i Cebu» av folk som bare har vært i én av dem.
Basilikaen huser Santo Niño-figuren og er landets viktigste valfartssted for den kulten. Det er dit folkemengdene går, og det er der Sinulog har sitt tyngdepunkt i januar. Katedralen er erkebiskopens kirke, og den er langt roligere – på en vanlig ukedag kan du sitte alene i en benk der.
Skal du se begge, ta katedralen først. Den ligger nærmest Museo Sugbo og Parian, og derfra beveger du deg naturlig sørover mot basilikaen, Magellans kors og Fort San Pedro uten å gå samme vei to ganger.
Å besøke en kirke som er i bruk
Katedralen er i daglig drift med messer flere ganger om dagen, og de er godt besøkt. Dette er ikke en kirke som lever av turisme, og du er der på menighetens premisser framfor på dine egne. Det koster ingenting å gå inn, og ingen kommer til å stoppe deg i døren.
Kle deg dekket over skuldre og knær. Gå stille, hold deg bak i kirkerommet hvis det pågår en messe, og la være å fotografere under gudstjenesten uansett hvor diskré du mener du er. Vil du ha kirkerommet i ro og bilder uten folk, kom midt på formiddagen på en hverdag – da er det som regel bare noen få der inne, og lyset gjennom sidevinduene er på sitt beste.