Alkohol er billig på Filippinene, og det er en av de første tingene nordmenn merker. En flaske øl på et lokalt utested koster mindre enn en brus gjør hjemme, og en flaske rom koster mindre enn to øl på en norsk bar. Prisforskjellen er så stor at den ikke føles som en prisforskjell, men som en helt annen økonomi.
Det gjør det lett å drikke mer enn man pleier uten å legge merke til det. Kombinert med tretti graders varme og et væsketap folk undervurderer, går det fortere enn regnestykket hjemmefra tilsier — og bakrusen blir betydelig verre enn den ville vært i Norge. Det er ikke en moralsk innvending, det er en praktisk en.
Ølet
San Miguel dominerer markedet så fullstendig at «øl» og «San Miguel» i praksis er samme ord i store deler av landet. Pale Pilsen i den karakteristiske hvite flasken er standarden, San Mig Light er den lettere versjonen, og Red Horse er den sterke — 6,9 prosent i den filippinske utgaven, mot rundt fem for en vanlig pilsner. Den er billig per prosent, den selges i literflasker, og den er grunnen til mange dårlige morgener.
Øl serveres kaldt, ofte iskaldt, og gjerne med et tomt glass med isbiter ved siden av. Det siste er ikke en fornærmelse mot ølet, slik en nordmann kan komme til å tro — det er en praktisk løsning i tretti grader, der en flaske blir lunken på ti minutter uansett hvor kald den var da den kom på bordet. Hell litt om gangen, og la resten stå i flasken.
Ved siden av storprodusenten finnes et lite, men voksende mikrobryggerimiljø i Cebu, med et par bryggerier som selger fra egne utsalg og gjennom enkelte barer og restauranter. Prisene der ligger i en helt annen liga — nærmere norsk nivå enn filippinsk — men utvalget er interessant hvis du er lei av lys lager etter en uke.
Rommen
Tanduay er den store produsenten, og filippinsk rom er blant de mest solgte i verden målt i antall flasker. Kvaliteten på de rimeligste variantene er akkurat det du betaler for, mens de eldre utgavene holder et nivå som overrasker folk som er vant til å tenke på rom som noe fra Karibia. Uansett variant er prisen lav nok til å virke som en trykkfeil.
Den drikkes gjerne med cola, eller med kalamansi og sukker, som er den lokale og betydelig bedre løsningen. På en fest står flasken midt på bordet framfor bak en bardisk, og den fylles opp igjen underveis av den som har ansvaret for den. Kjøper du en flaske til et selskap du er invitert til, treffer du alltid.
Gin er den andre store. Ginebra San Miguel selges i enorme mengder og drikkes som regel blandet med kalamansi og vann framfor ren, og den går i de samme tagay-rundene som rommen. Den er sterk, den er billig, og den er mindre umiddelbart tilgjengelig for en uvant gane. Prøv den én gang, gjerne med noen som vet hvordan den blandes.
Tuba, palmevinen
Tuba tappes fra blomsterstanden på kokospalmen og gjæres. Fersk tuba er svakt alkoholholdig, søtlig og noe grumsete, med en smak som ligner mest på en tynn, sur most; eldre tuba blir surere og sterkere, og til slutt går den over i eddik som brukes på kjøkkenet. På Cebu og resten av Visayas tilsettes ofte bark fra mangrovetreet tungog, som gir drikken en rødlig farge og en snerpende smak.
Dette er landsbygdas drikk, og den selges sjelden i butikk. Du finner den ved veiboder, i småbutikker utenfor byene og på fiestaer, servert fra plastdunker eller bambusrør. Skal du prøve den, er en fiesta det naturlige stedet — se artikkelen om fiestaene for hvordan de foregår.
Kvaliteten varierer enormt, og det samme gjør hygienen rundt tapping, transport og oppbevaring. Fersk tuba fra en tapper som selger samme dag er en annen vare enn noe som har stått i en dunk i solen siden i går. Drikk den der den er ferskest og der du ser hvor den kommer fra, eller la den være.
Tagay — å drikke sammen
Tagay er systemet du bør kjenne før du havner i det. På en fest står flasken midt på bordet med ett felles glass, og en tanggero — skjenkeren — fyller glasset og sender det rundt bordet. Du drikker når glasset kommer til deg, og sender det videre. Det er derfor det bare er ett glass: drikkingen er en fellesskapshandling framfor noe hver enkelt gjør i sitt eget tempo.
Konsekvensen er at farten bestemmes av bordet og ikke av deg, og at den gjerne er høyere enn du hadde tenkt. Det er ingen skam i å hoppe over en runde — si det, og glasset går videre uten kommentarer. Å drikke vann mellom rundene er heller ikke oppsiktsvekkende; det er tvert imot det de erfarne gjør.
Blir du budt inn i en tagay-runde av folk du nettopp har møtt, er det en åpen invitasjon og ikke et press. Å delta i én runde og deretter takke for seg er helt akseptabelt, og det oppfattes som langt bedre enn å takke nei fra start. Tar du med en flaske til bordet neste gang du går forbi, har du forstått systemet.
Reglene du bør kjenne
Aldersgrensen er 18 år, og legitimasjon kreves sjelden av utlendinger. Det praktiske problemet ligger et annet sted: flere kommuner har forbud mot salg av alkohol i bestemte tidsrom om natten, og reglene settes lokalt. De varierer fra by til by innenfor Metro Cebu, og de endres. Spør på overnattingsstedet framfor å anta at det som gjaldt i Lapu-Lapu, gjelder i Cebu City.
Under valg gjelder et landsdekkende alkoholforbud i dagene rundt selve valgdagen. Det håndheves, også på hoteller og i resortbarer, og det overrasker besøkende hver eneste gang. Sjekker du valgkalenderen før du bestiller, slipper du å bruke to dager på å lure på hvorfor ingenting selges.
Drikking på offentlig sted er dessuten forbudt i flere kommuner. Håndhevingen er ujevn, men den finnes, og som utlending er du synlig på en måte lokale ikke er. Det samme gjelder bråk og fyllekjøring, der konsekvensene er alvorligere enn i Norge — se artikkelen om å unngå trøbbel for hvordan det henger sammen.
De alkoholfrie
Buko juice — vannet fra en ung kokosnøtt, drukket rett fra nøtten med sugerør — er den beste tørstedrikken på øya og selges fra boder, bilbagasjerom og strandkiosker overalt. Den er naturlig full av salter, og den gjør mer for en dehydrert kropp enn en kald brus. Be om å få nøtten delt når du er ferdig, så får du det bløte kjøttet på kjøpet.
Sago't gulaman er den søte gatedrikken: tapiokaperler og biter av gelé i sukkervann med is, kald og tung. Kalamansi-juice med honning, varm eller kald, er standardsvaret på forkjølelse i hele landet og fungerer som en mild te. Og halo-halo, den lagdelte isdesserten med bønner, frukt, skummet is og melk, er strengt tatt en dessert — men den spises med skje og er den beste tingen som finnes klokka to på en varm ettermiddag.
Uansett hva du drikker, drikk mer enn du tror du trenger, og drikk vann parallelt med alkoholen. Tretti grader og høy luftfuktighet tapper deg fortere enn hjemme, og det er dehydreringen som gjør bakrusen her verre enn den fortjener å være. Flaskevann er billig og finnes overalt, og hva slags vann og is du bør holde deg til, står i artikkelen om magesyke og drikkevann.