Baguio ligger på rundt 1 500 meters høyde i Cordillera-fjellene nord på Luzon, og temperaturen er tjue grader der resten av landet har tretti. Det er hele grunnen til at byen finnes, og det er også hele grunnen til at filippinere drar dit.
For en som kommer fra Cebu, er det verdt å tenke gjennom hva det innebærer. Du har reist til Filippinene for varme og sjø, og Baguio har verken det ene eller det andre. Byen er interessant av helt andre grunner — koloniplanlegging, fjellkulturer og et marked som ikke ligner noe i Visayas — men den er ikke et sted du legger inn for å slappe av på stranden.
Hvorfor byen finnes
Amerikanerne anla Baguio tidlig på 1900-tallet som «summer capital», et sted koloniadministrasjonen kunne flykte til fra varmen i Manila. Byen ble planlagt av arkitekten Daniel Burnham, som også formet deler av Chicago, og den fikk derfor en grunnstruktur som skiller seg tydelig fra andre filippinske byer: brede parkdrag, en plan for hvor tettbebyggelsen skulle ligge, og et sentrum bygget rundt et grøntområde framfor rundt en kirkeplass.
Burnham Park midt i byen bærer navnet hans den dag i dag. Pinjetrærne, som gir Baguio tilnavnet «City of Pines», hører til det samme prosjektet — et forsøk på å lage noe som lignet på hjemme, i et land som ikke ligner på det i det hele tatt. Resultatet er en by som føles nordamerikansk i strukturen og filippinsk i alt annet, og den kombinasjonen finnes ingen andre steder i landet.
Hva byen er i dag
Baguio er en universitetsby med rundt 370 000 innbyggere, og den er landets mest populære innenlandske feriemål for filippinere som vil oppleve kjølig vær. Det siste er verdt å ta på alvor når du planlegger: byen er full i høytidene, og fjellveien opp står i påsken og romjulen. Kommer du da, bruker du dagen i kø og finner ikke hotellrom uten å ha bestilt måneder i forveien.
Byen har for lengst vokst forbi det Burnhams plan var laget for, og den har fått problemene som følger med: tett bebyggelse i skråningene, trafikk gjennom et sentrum som ikke ble tegnet for biler, og press på de grøntområdene som var hele poenget. Du merker det tydeligst i Session Road, hovedgaten, som er både byens hyggeligste og byens mest overbelastede strekning.
Samtidig er det universitetene som gir byen den andre siden: et kunstmiljø, kafeer, bokhandlere og et publikum som ikke bare er der på ferie. Det er en av få filippinske byer der du kan bruke en ettermiddag uten å ha en attraksjon som mål.
Hva du faktisk gjør der
BenCab Museum er byens beste enkeltopplevelse, og det er ikke i nærheten av en tvil. Museet til kunstneren Benedicto Cabrera ligger utenfor byen, i en dal med hage og stier, og huser moderne filippinsk kunst sammen med hans egen samling av gjenstander fra Cordillera-kulturene. Regn to timer, og legg inn tid til kafeen med utsikt over dalen.
Baguio Public Market er det andre argumentet. Høyden gir grønnsaker som ikke vokser i lavlandet, og markedet er blant landets beste for kål, gulrot, jordbær og blomster. Det er samme prinsipp som gjør Dalaguete til Cebus grønnsakskurv, bare i langt større skala og med langt lavere temperaturer. Markedet selger også håndverk fra fjellkulturene: vevde tekstiler, tresnitt og sølvarbeid. Jordbær fra La Trinidad rett utenfor byen er en lokal spesialitet, og jordbærplukking er noe filippinske turister faktisk reiser dit for.
Camp John Hay, den tidligere amerikanske rekreasjonsbasen, ligger i pinjeskog i utkanten og er i dag åpen for alle. Der finnes stier, golfbane, hoteller og et par museer, blant annet ett om den japanske overgivelsen i 1945, som fant sted nettopp der. Det er byens beste sted å gå tur, og det er merkbart kjøligere enn sentrum. Ellers har Burnham Park båtutleie på dammen, og det er akkurat så folkelig og hyggelig som det høres ut.
Cordillera-kulturene, og hvorfor Baguio er porten
Fjellene nord på Luzon er hjem for flere folkegrupper som aldri ble underlagt spansk styre — Ifugao, Kalinga, Bontoc og andre. Det er derfor kulturen der skiller seg tydelig fra lavlandet, i språk, i tradisjon, i klesdrakt og i en religiøs praksis som lever videre ved siden av kristendommen framfor å være erstattet av den.
Baguio er innfallsporten til dette området, og museene og markedet i byen er en god forberedelse før du reiser videre inn i fjellene. Det er et poeng verdt å merke seg for den som kommer fra Cebu: Visayas ble spansk tidlig og grundig, og det du ser i Cebus historiske kvartaler, er nettopp den historien. Cordillera er den delen av landet der den historien ikke slo igjennom.
Klimaet, jordskjelvet og når du bør dra
Det er kjølig hele året, med temperaturer ned mot ti grader om natten i den kaldeste perioden i januar og februar. Det høres mildt ut fra Norge, men i et land uten oppvarming og med bygninger som ikke er isolert, merkes det godt. Ta med genser og lange bukser. Regntiden er kraftig i fjellene, med tåke som legger seg i dalene og reell jordrasfare på veiene opp.
Februar er både kaldest og mest begivenhetsrik: blomsterfestivalen Panagbenga er byens store arrangement, med gateparade og blomsterdekorerte vogner, og da er hotellene bestilt lenge i forveien. Vil du ha byen for deg selv, er det de ordinære ukene utenom høytidene og festivalen som gjelder.
16. juli 1990 rammet et jordskjelv med magnitude rundt 7,7 Nord-Luzon, og Baguio ble hardt rammet. Hoteller og bygninger kollapset, og veiene til byen var avskåret i dagevis. Det er en av grunnene til at bygningsmassen i sentrum er nyere enn byens alder skulle tilsi, og skjelvet førte til strengere byggekrav som fortsatt gjelder. Det er samme grunnleggende situasjon som på Cebu — se artikkelen om jordskjelv og tsunami, som også dekker skjelvet i Nord-Cebu i 2025.
Fra Cebu, og videre nordover
Det går ikke direkte fra Cebu. Den vanlige veien er fly til Manila og deretter buss fire til seks timer nordover, avhengig av trafikk og hvilken rute bussen tar. Loakan lufthavn i Baguio åpnet igjen for rutefly i desember 2022, med forbindelse til Manila, men rutetilbudet er lite og lander du der, sparer du mest tid hvis flyene passer. Sjekk avgangene selv — ruter på små filippinske flyplasser legges ned og opprettes hyppig.
Det finnes et alternativ som er verdt å undersøke: Clark lufthavn i Pampanga ligger nord for Manila og har hatt direkteruter fra Cebu. Derfra er veien opp til Baguio kortere enn fra Manila, og du slipper hovedstadens trafikk. Igjen gjelder forbeholdet om at rutene endres, så ikke bygg planen på den før avgangen står i bestillingen. Se artikkelen om innenriksfly.
Uansett vei: regn en hel dag på forflytningen fra Cebu, og en hel dag tilbake. Skal du videre inn i Cordillera, er Sagada fem til seks timer nordover på svingete fjellvei, kjent for de hengende kistene i klippene og for grottene i kalksteinen, og derfra går det videre til Banaue og risterrassene. Det er den klassiske Nord-Luzon-ruten, og den krever minst en uke å gjøre ordentlig. Har du mindre enn det, er Baguio alene en tynn begrunnelse for å forlate Visayas.