Yap-Sandiego Ancestral House omtales rutinemessig som et av de eldste bevarte hjemmene på Filippinene. Det som skiller det fra et vanlig museum, er at det aldri har sluttet å være et hus: familien eier det fortsatt, bruker deler av det, og du merker forskjellen med én gang du kommer inn.
Det er ikke ryddet og kuratert slik Casa Gorordo et par hundre meter unna er. Ting står tettere, det er mer av alt, og en god del av det du ser, er familiens egne eiendeler framfor museumsgjenstander. Noen opplever det som det mest ekte historiske stedet i byen. Andre går ut igjen og lurer på hva de nettopp har sett.
Dateringen som ikke er sikker
Huset oppgis nesten overalt å være bygget mellom 1675 og 1700. Det er verdt å vite hvor det tallet kommer fra: det er et anslag oppgitt av familien selv, i praksis av Val Sandiego, som er etterkommer av de opprinnelige eierne og som driver huset i dag. Det finnes ikke noe byggeår hugget i en portal her, slik det gjør på Jesuittenes hus i samme kvartal.
Anslaget er ikke urimelig – byggemåten og materialbruken peker mot noe gammelt – men det er et anslag, og du bør lese det som et spenn framfor som et årstall. Det samme gjelder påstanden om at dette skal være det eldste kinesiske huset utenfor Kina, som gjentas flittig i markedsføring og reisestoff uten at noen har lagt fram grunnlaget for den.
Kildene spriker også om når huset ble åpnet for publikum. Noen oppgir 2008, andre 2018. Det høres ut som en bagatell, men det illustrerer poenget: dette er et sted der historien i stor grad er muntlig og familiens egen, og der det finnes lite skriftlig dokumentasjon å kontrollere den mot. Ta det med når du hører fortellingene på stedet.
Familien og kvarteret
Huset ble reist av den kinesiske handelsmannen Juan Yap og kona Maria Florido i Parian, byens kinesisk-mestisiske kvarter. Deres eldste datter, Maria, giftet seg på 1880-tallet med Mariano San Diego, som var overhode for Parian-distriktet, og slik gikk huset over til den familien som fortsatt eier det. Det har vært bebodd av etterkommere siden.
Parian var byens kinesiske kvarter under spansketiden, og kombinasjonen av kinesisk handelsstand og spansk kolonistyre formet både arkitekturen og familiene som bygde her. Kvarteret var velstående nok til å reise sin egen kirke, San Juan Bautista, som endte med å bli revet på 1800-tallet etter en langvarig strid mellom biskopen og menigheten.
Der kirken stod, står i dag Heritage of Cebu Monument, og korallsteinen fra kirken skal ha blitt gjenbrukt i det som nå er Museo Sugbo. Det er derfor Parian har så få gamle bygninger igjen i forhold til hvor gammelt kvarteret er: de husene som står, står fordi noen bodde i dem hele veien og ikke fant noen grunn til å rive.
Korallstein og hardtre
Byggematerialene er det tydeligste alderstegnet. Murene er korallstein bundet med kalkmørtel, konstruksjonen over er hardtre, og taket var opprinnelig av terrakotta. Gulvplankene i annen etasje er brede på en måte som ikke lar seg gjenskape i dag, rett og slett fordi trærne det ble saget av, ikke finnes lenger i den størrelsen.
Korallstein går igjen i all gammel bebyggelse på Cebu – husene i Parian, kirkene i Sør-Cebu, murene i Fort San Pedro. Steinen ble saget ut av revet like utenfor, tørket og satt sammen med kalk. Den er lett å bearbeide, den puster i fuktig klima, og den holder seg. Praksisen er i dag forbudt av åpenbare grunner, men den forklarer hvorfor så mye av den eldste bebyggelsen i Visayas har den samme gulhvite fargen.
Hva du ser inne
Første etasje var lager og arbeidsrom, slik det var i et handelshus: varene nede, familien oppe. Annen etasje er boligen, og der står husalteret, senger, kister, porselen og en stor samling religiøse figurer, tett i tett langs veggene. Det er trangt, det knirker, og trappene er bratte.
Samlingen av santos – utskårne helgenfigurer – er den delen folk husker best. Noen av dem er gamle og godt laget, andre er enkle husflidsarbeider, og de står side om side uten at noen har sortert dem etter verdi. Det er en god illustrasjon på hvordan katolisismen faktisk ble praktisert i et hjem som dette: ikke som en institusjon, men som noe man hadde stående i stua.
Regn tre kvarter. Det er et lite hus, men det tar tid å se, fordi det er mye i hvert rom og fordi du stopper opp for hver ting du ikke skjønner hva er. Har du dårlig bevegelighet, er annen etasje krevende – og det er der praktisk talt alt av interesse befinner seg. Ta av deg sekken før du går opp; rommene er små, gjenstandene står tett, og de lar seg ikke erstatte.
De delte meningene
Dette stedet får blandede tilbakemeldinger, og det er verdt å vite hvorfor før du bestemmer deg. Noen synes det er byens mest autentiske historiske sted nettopp fordi det er levende og uryddig, og fordi ingen har forsøkt å gjøre det til en utstilling. Andre synes formidlingen er tynn: skiltingen er sparsom, og uten noen som forteller, går du glipp av det meste av sammenhengen.
Er du i den andre kategorien, spør etter omvisning ved inngangen. Det gjør stor forskjell, og det er som regel folk til stede som kjenner huset godt. Skal du bare rekke ett av husene i kvarteret, velg etter hva du er ute etter: Casa Gorordo hvis du vil forstå hvordan folk levde, dette hvis du vil kjenne på et hus som aldri sluttet å være hjem.
Praktisk
Inngangsbilletten er lav, og åpningstidene er dagtid. De justeres uten varsel, så sjekk samme uke hvis du har et stramt program. Fotografering er tillatt, men husk at dette fortsatt er et hjem og ikke et utstillingslokale – spør før du fotograferer mennesker, og hold deg til de merkede områdene.
Huset ligger i samme kvartal som Casa Gorordo og Jesuittenes hus, som har årstallet 1730 hugget i portalen og i lang tid ble brukt som lager for en byggevareforretning. At ingen så noen grunn til å rive det, er sannsynligvis grunnen til at det står. Sammen med Heritage-monumentet blir dette fire stopp på en drøy kilometer – se vandringen gjennom gamlebyen for rekkefølgen. Gå den om morgenen, før varmen setter inn.