Osmeña Peak er det høyeste punktet på Cebu, og det er sannsynligvis den enkleste toppen med den tittelen du kommer til å bestige noe sted. Bilen slipper deg av på en grusplass i drøyt tusen meters høyde, og derfra er det tjue til førti minutter på en sti som er bred nok til at to kan gå ved siden av hverandre. Det er ingen fjelltur i norsk forstand. Det som gjør stedet verdt reisen, er heller ikke høyden — det er formen på landskapet rundt, og at det ser helt annerledes ut klokka fem enn klokka elleve.
Det du faktisk ser fra toppen
Selve toppen er en liten gressflate med plass til kanskje tjue mennesker, uten rekkverk og uten noe bygget. Utsikten går ikke i én retning, men hele veien rundt: mot vest ligger Tañon-stredet og fjellene på Negros, mot øst faller åsene ned mot kysten ved Dalaguete og Argao, og mot nord fortsetter selve formasjonen så langt du ser.
Den formasjonen er poenget. Rundt toppen står et titalls andre topper av samme slag, spisse og gressgrodde, tett i tett som en flokk finner over en grønn åsside. Det er karst: kalkstein som regnvann har løst opp gjennom millioner av år, til det som står igjen er de partiene som var hardest. De samme kreftene har laget kildene og kløftene som gir fossefallene i Sør-Cebu vann også i tørketiden.
Folk sammenligner dem med Chocolate Hills på Bohol, og likheten er reell, men formene er ikke de samme. Chocolate Hills er runde kupler spredt over et flatt sletteland. Toppene her er skarpe rygger som står i en sammenhengende kjede, og du kan gå på dem. Går du tre–fire hundre meter bortover fra hovedtoppen, har du dem stort sett for deg selv, også en morgen med tjue andre på selve toppunktet.
Høyden ingen blir enige om
Toppen oppgis som Cebus høyeste punkt, men det er så langt enigheten rekker. Offisielle oppslagsverk skriver 1 072 meter over havet, mens en rekke turbeskrivelser opererer med 1 013. Kildene er heller ikke enige om hvilken kommune toppen ligger i — den står i grenseområdet mellom Dalaguete og Badian, og begge navnene er i omløp.
For deg som skal gå den, endrer ingen av delene noe: oppstigningen skjer uansett fra Mantalongon i Dalaguete, og du merker ikke seksti høydemeter fra eller til. Men spriket sier noe verdt å ta med seg om kartgrunnlaget for innlandet på Cebu. Vi har skrevet «rundt tusen meter» gjennomgående framfor å velge et tall, og bakgrunnen for begge er beskrevet i artikkelen om Dalaguete og Osmeña Peak.
Tidspunktet er hele turen
Dette er den ene beslutningen som avgjør om turen blir bra. På tusen meter oppfører været seg ikke som nede ved kysten: skydekket bygger seg opp i åssiden utover formiddagen og kommer inn uten forvarsel, og i regntiden er sjansen stor for at du står i en sky og ser tjue meter. Det er den vanligste skuffelsen på denne turen, og den er nesten helt tidsbestemt.
Soloppgang løser problemet. Da er luften klarest, tåken har ikke rukket å bygge seg, og lavt lys fra siden gjør at ryggene får dybde i stedet for å flate ut. Ligger det dis i dalene mellom toppene, er det da du ser den. Klokka elleve står solen rett over, gresset blir brunt i motlys, og du får bildet alle tar og ingen liker.
Temperaturen trekker i samme retning. Klokka seks kan det være rundt atten grader på toppen, som gjør dette til det kaldeste stedet på Cebu og et sted du faktisk vil gå. Midt på dagen er det over tretti, uten skygge noe sted på stien. Skal du gå i den våte sesongen, ha en reservedag — se klimaartikkelen for hvordan månedene fordeler seg.
Å overnatte der oppe
Soloppgang betyr i praksis at du må sove i nærheten. Alternativet er å kjøre fra Cebu City i firetiden om natten, tre timer hver vei, og det gir en dag som ingen har glede av. Det finnes enkle overnattingssteder i Mantalongon og et par steder ved foten der du kan sette opp telt. Standarden er lav og prisene deretter, og det er ikke noe du bestiller på nett — du spør deg fram i bygda.
Ta med varme klær, og mer enn du tror du trenger. Tolv til femten grader med vind klokka fire om morgenen er ikke uvanlig her oppe, og en tynn tropegenser holder ikke når du har vent kroppen til tretti grader i to uker. Lue er ikke overdrevet. Det er den setningen folk pleier å le av på veien opp og gi oss rett i på toppen, og den står av samme grunn på pakkelisten.
Sover du i Mantalongon, får du dessuten med deg grønnsaksmarkedet. Det starter grytidlig, det er engroshandel framfor turisme, og lastebilene som lastes der går ned til Carbon-markedet i byen samme natt. Kommer du ned fra toppen i sjutiden, er markedet i full gang. Det er verdt en halvtime og en kopp kaffe før du drar videre.
Stien, og hva den krever
Stien er kort, men den er ikke flat. Underlaget er jord og gress med kalksteinsflater innimellom, og den er bratt i partier. I tørt vær holder joggesko fint. Har det regnet, blir gresset og steinen glatt på en måte som overrasker folk, og da vil du ha sko med ordentlig grep framfor sandaler.
Det siste stykket opp på selve toppunktet krever at du bruker hendene noen steder. Det er ikke klatring, og barn fra sju–åtte år går det uten problemer, men det er heller ikke en spasertur på en promenade. Går du opp i mørket for å rekke soloppgangen, trenger du hodelykt — telefonlykt fungerer, men du vil ha hendene fri.
Vann er det eneste du virkelig må ha med, og du trenger mer enn turlengden tilsier fordi det er varmt og helt uten skygge på veien ned igjen. Det selges vann i Mantalongon, men ikke ved stien. Toaletter finnes i bygda og ikke lenger opp, så ordne det før du går.
Slik kommer du deg dit, og hva som kreves ved stien
Adkomsten går via Mantalongon, en fjellandsby i Dalaguete kommune. Fra Cebu South Bus Terminal tar du buss mot Dalaguete og går av i kommunesenteret nede ved kysten; regn tre timer. Derfra går det jeepney eller habal-habal de siste tjue kilometerne opp, en bratt og svingete strekning som tar en drøy time. Kommer du fra vestsiden, fra Moalboal eller Badian, er du nærmere — veien over fjellet tar rundt en time.
Ved starten av stien er det registrering, en avgift og guidekrav. Beløpene settes lokalt og er små, men de justeres, og eldre reisebeskrivelser på nett er ikke til å stole på her. Guiden er obligatorisk i praksis framfor bare anbefalt. Ta med kontanter i små sedler: ingen tar kort her oppe, og nærmeste minibank du kan regne med står i kommunesenteret nede ved sjøen.
Å kombinere med canyoneering
Toppen og juvet ligger på hver sin side av det samme fjellpartiet, og mange gjør dem på to påfølgende dager, eller til og med samme dag: topp ved soloppgang, canyoneering fra formiddagen. Det siste er en lang dag, men fullt mulig hvis du sover i området framfor å kjøre fra byen.
Rekkefølgen bør være topp først. Oppstigningen er kort, men beina er friskere før fem timer i kaldt vann enn etter, og turen ned Kanlaob-elva til Kawasan er den av de to som faktisk krever noe av deg. Den har en regulert sats på 2 000 pesos pluss rundt 100 pesos i obligatorisk skyss, og den stenges ved høy vannføring — så legg den til dagen der du har mulighet til å bytte plan.