Chocolate Hills er en geologisk formasjon i innlandet på Bohol: hundrevis av nesten identiske, koniske hauger som stikker opp av et ellers flatt landskap, tett i tett så langt du ser. De er Filippinenes mest kjente naturformasjon, og de ser ut som noe et menneske har satt der.
Det er også det som gjør dem verdt en reise inn i landet. Du kan lese om dem og se bildene, men skalaen kommer først når du står på plattformen i Carmen og oppdager at haugene fortsetter bak de haugene du først så. Selve besøket tar en time. Kjøringen tar fire.
Hvor mange er de egentlig
Anslagene spriker, og de spriker mye. Kildene oppgir mellom 1 268 og 1 776 enkeltstående hauger, med minst 1 260 som et tall de fleste kan enes om. De ligger spredt over mer enn 50 kvadratkilometer og fordeler seg på flere kommuner — blant dem Carmen, Batuan, Sagbayan, Bilar, Sierra Bullones og Valencia.
At tallet er så upresist, sier faktisk noe viktig om formasjonen. Haugene går over i hverandre nede ved foten, og hvor grensen går mellom to av dem, er en definisjonssak framfor et måleproblem. Teller du strengt, får du få; teller du hver topp, får du mange. Det er derfor du finner alle tall mellom 1 200 og 1 800 i litteraturen, og ingen av dem er direkte feil.
Hvordan de ble til
Haugene er karstformasjoner: gressdekt kalkstein formet av vann over svært lang tid. Bergarten stammer fra sen pliocen til tidlig pleistocen, altså fra de siste millioner årene, og den ble avsatt på havbunnen av korall og skjell før den ble hevet.
Hevingen er tektonikk. Filippinene ligger der to plater møtes, og det som en gang var havbunn, ble presset opp til et kalksteinsplatå. Deretter overtok vannet arbeidet. Regnvann er svakt surt og løser opp kalkstein langs sprekker i berget; over tid ble sprekkene til renner, rennene til daler, og det som stod igjen mellom dem, ble stående som hauger.
Poenget er verdt å ta inn, fordi det snur opp ned på det øyet ser: formene er ikke bygget opp, de er det som er igjen etter at alt annet er borte. Det er nøyaktig samme prosess som lager kløftene og fossefallene i Sør-Cebu og grottene i Danao, bare i en annen skala og med et annet resultat. Når du først vet det, blir landskapet mer imponerende, ikke mindre.
Hvorfor sjokolade, og hva årstiden gjør
Navnet kommer av fargen i tørketiden. Gresset på haugene visner og blir brunt, og sett fra plattformen ser landskapet ut som rader av sjokoladekuler lagt utover et grønt bord. Det er det bildet alle har sett, og det er den fargen navnet lover.
I regntiden er de grønne. De er fortsatt imponerende — formen er den samme, og kontrasten mot skogen er skarpere — men navnet gir mindre mening, og mange blir litt skuffet uten å ha forstått hvorfor på forhånd. Vil du ha den brune versjonen, må du komme i den tørre sesongen, grovt sagt februar til mai, med april som tørrest.
Det passer bra med resten av en reise gjennom Visayas, siden det er samme periode som gir de beste sjøforholdene og de roligste båtturene. Skal du både bade, dykke og se haugene brune, er det den perioden som gir alt tre.
Utsiktspunktene og folkemengden
Hovedutsiktspunktet ligger i Carmen. Derfra går en trapp opp til en plattform med utsikt over hundrevis av hauger. Trappen er ikke bratt, men den er lang, og plattformen er ikke stor. Det er inngangsavgift, og det er ingen skygge oppe.
Timingen avgjør opplevelsen. Bussene med dagsturgrupper begynner å komme utover formiddagen, og fra rundt klokka ti står du i kø for å komme fram til rekkverket. Kommer du tidlig, har du plattformen nesten for deg selv, og du får dessuten morgenlyset — disen legger seg utover dagen og flater ut hele landskapet.
Det finnes flere mindre utsiktspunkter i nabokommunene med langt færre folk og nesten samme utsikt. De står sjelden i standardprogrammet, men lokale sjåfører kjenner dem, så spør konkret om alternativene når du avtaler dagen. Det koster ingenting å spørre, og det er den enkleste måten å gjøre besøket til noe annet enn en kø på.
Sagnene, vernet og striden om utbyggingen
Det finnes flere lokale forklaringer på haugene, og de fortelles fortsatt. Den mest kjente handler om to kjemper som kastet stein og sand på hverandre i dagevis, og som dro sin vei uten å rydde opp. En annen forteller om en kjempe som forelsket seg i en dødelig kvinne; da hun døde, gråt han, og tårene ble til haugene. Guidene tar dem gjerne med, og de hører like naturlig hjemme her som geologien.
Formelt er haugene erklært nasjonalt geologisk monument. Området er foreslått som UNESCO-verdensarv, men det er ikke innskrevet — det står på tentativlisten, og mange kilder blander de to sammen. Forvekslingen er den samme som rammer risterrassene i Nord-Luzon, der Banaue ofte kalles verdensarv uten å være det; den historien står i artikkelen om risterrassene.
Rundt hovedutsiktspunktet har det vokst fram tilbud om ATV-turer, zipline og lignende. De er greie nok som aktiviteter, men de er ikke grunnen til å reise dit, og de har møtt kritikk for inngrep i et landskap som er vernet nettopp for å ligge urørt. Diskusjonen om hvor mye utbygging området tåler, er ikke avsluttet, og den er verdt å kjenne til når du velger hva du bruker timen din på.
Praktisk: dit, tid og barn
Fra Tagbilaran tar det rundt to timer med bil. Haugene ligger inne i landet, ikke ved kysten, og det er ingen kortere vei. De aller fleste ser dem som del av en landtur som også omfatter tarsierene og Loboc-elven, og en full dag med sjåfør er den vanlige og fornuftige løsningen. Har du egen motorsykkel, er strekningen dessuten en fin kjøretur — veiene på Bohol er bedre enn på Cebu.
Regn en time på stedet, inkludert trappen. Dette er en utsiktsopplevelse og ikke en aktivitet, og alene er det en lang kjøretur for ett bilde. Kombiner derfor med noe annet samme dag, slik programmet i Bohol-artikkelen gjør.
Med barn går det greit. Trappen er lang, men jevn, og de fleste unger kommer opp uten dramatikk. Ta med vann og solbeskyttelse, for plattformen er helt uten skygge og det blir varmt fort. Og planlegg toalettbesøk nede — tilbudet oppe er begrenset.