Risterrassene i Ifugao ligger rundt tusen kilometer nord for Cebu, og det er den viktigste opplysningen i denne artikkelen. Terrassene er hugget inn i fjellsidene i Cordillera og holdt i hevd av Ifugao-folket i to tusen år, og de er verdt hver time du bruker på å komme dit. Men de er ikke en avstikker fra en Cebu-ferie. De er en egen reise, og de krever at du legger om planen framfor å presse dem inn i den.
Den andre opplysningen er at nesten alle tar feil om hva som faktisk er vernet — også de norske reiseguidene. Det er verdt å rydde opp i før du bestemmer deg for hvor du skal stå og se.
Banaue er ikke verdensarv, og det er ikke en spissfindighet
Terrassene ved Banaue — de du ser fra utsiktspunktene langs veien, og som er avbildet på tjuepesosseddelen — står ikke på UNESCOs verdensarvliste. De ble holdt utenfor innskrivningen fordi antallet moderne bygninger i området ga lav score på integritetskriteriet: bølgeblikk, betong og strømledninger i bildet. Seddelen er trolig hovedgrunnen til at misforståelsen har festet seg. Terrassene står der som nasjonalt symbol, og folk antar rimeligvis at symbolet også er det vernede.
Verdensarvstedet heter «Rice Terraces of the Philippine Cordilleras», har referansenummer 722 og ble innskrevet i 1995 under kriteriene (iii), (iv) og (v). Det omfatter fem klynger: Batad og Bangaan, som begge ligger i Banaue kommune, men som ikke er det folk kaller Banaue-terrassene, samt Mayoyao Central, Hungduan og Nagacadan i Kiangan. Alle fem ligger i Ifugao-provinsen. Banaue-terrassene har på sin side status som nasjonal kulturskatt, gjennom presidentdekret nr. 260 fra 1973.
Forskjellen er ikke bare byråkratisk, og den forteller noe om tilstanden. Verdensarvstedet stod på UNESCOs liste over truet verdensarv fra 2001 til 2012, og Filippinene søkte selv om farelistingen for å utløse nasjonal og internasjonal støtte. Årsaken var forfall: unge flyttet fra fjellene, og terrasser uten hender som holder murene ved like, raser ut. Det virket, og stedet ble tatt av lista i 2012. Men problemet er ikke løst, og det er en del av det du ser når du står der.
Batad, ikke utsiktspunktet ved veien
Fra Banaue by er det flere utsiktspunkter langs veien, og de gir det klassiske bildet. De gir også de moderne bygningene som holdt området utenfor verdensarvlisten, og de tar tjue minutter å oppleve. Har du brukt en dag og en natt på å komme hit, er det en mager avkastning på reisen.
Batad er det motsatte. Terrassene der danner et amfi rundt en landsby i bunnen av en dal, uten synlige inngrep, og landsbyen nås ikke med bil. Du kjører til et punkt oppe i veien og går det siste stykket — omtrent en time, delvis bratt, og glatt hvis det har regnet. Det er nettopp gangveien som gjør at det er færre folk der, og det er derfor turen er verdt noe.
Har du bare tid til ett av dem, velg Batad, og legg inn en overnatting i landsbyen framfor å gå ned og opp igjen samme dag. Gjestehusene er enkle, men flere av dem har terrassene rett utenfor døra, og lyset tidlig om morgenen er et annet enn det du får midt på dagen. Bangaan, den andre av de innskrevne klyngene i Banaue kommune, ligger nærmere veien og er lettere å ta med hvis du har en halv dag til overs.
Et vanningsanlegg, ikke et monument
Terrassene følger fjellsidene i trinn, med tørrmurer av stein eller pakket jord som holder hvert nivå på plass. Vannet ledes fra kilder og bekker i regnskogen ovenfor, gjennom et system av kanaler som fordeler det nedover fra trinn til trinn. Det betyr at skogen over anlegget er en del av anlegget: hugges den, forsvinner vannet, og terrassene under blir ubrukelige. Det er en av de reelle truslene mot systemet, og den er langt lettere å overse enn de synlige.
Vedlikeholdet er kontinuerlig og gjøres for hånd. En mur som ikke repareres etter en regntid, raser, og terrassen over mister vannet den skulle holdt på. Rismarkene dyrkes fortsatt med lokale sorter framfor moderne høyavlingssorter, og området ble i 2009 erklært fritt for genmodifiserte organismer — et valg som handler like mye om at de gamle sortene passer inn i systemet som om politikk.
Det er Ifugao-folket som har bygget dette og som holder det i hevd. De er en av flere grupper i Cordillera-fjellene som aldri ble underlagt spansk styre, og kulturen skiller seg derfor tydelig fra lavlandet i språk, tradisjon og i religiøs praksis som lever videre ved siden av kristendommen. Terrassene er ikke bare landbruk for dem; de henger sammen med slektskap, arv og ritualer. Kommer du fra Cebu, er dette en annen Filippinene enn den du har sett.
Fra Cebu regner du i dager, ikke i timer
Det finnes ingen vei nordover som ikke går gjennom Luzon-lavlandet først. Fra Cebu flyr du til Manila — den strekningen er landets travleste flyrute og har avganger gjennom hele dagen — og derfra går det nattbuss videre nordover. Ohayami Trans er den mest brukte operatøren på strekningen, med kveldsavganger fra Manila og ni til ti timers kjøring. Billetten koster noen hundre pesos, men både pris og avgangstider endres, så kontrollér dem samme uke som du reiser.
Det finnes en snarvei som er verdt å kjenne til. Clark lufthavn i Pampanga ligger nord for Manila, og det har gått direkteruter fra Cebu dit. Lander du på Clark, slipper du unna Manilas trafikk og starter reisen nordover flere timer lenger framme. Flyruter mellom filippinske øyer legges ned og opprettes hyppig, så ikke bygg planen på den før du har sett avgangen i bestillingssystemet — men sjekk om den finnes. Se artikkelen om innenriksfly.
Regn minst tre dager fra Manila og tilbake hvis du bare skal til Banaue og Batad. Vil du ha med Sagada — fem til seks timer vestover på svingete fjellvei, kjent for hengende kister i klippene og for grottene i kalksteinen — og Baguio, snakker vi minst en uke. Det er den klassiske Nord-Luzon-ruten, og den lar seg ikke gjøre fort. Har du to uker i landet, må du i praksis velge mellom denne og Visayas; skal du ha begge deler, se tre uker på Filippinene.
Når du bør dra, og hva du bør ha med
Terrassene skifter farge gjennom året, og det finnes ingen sesong som er den riktige — det avhenger av hvilket bilde du er ute etter. De står speilblanke med vann rett etter planting, som regel fra årsskiftet og ut februar. De er grønne fra juli. De er gyldne rett før innhøstingen. Det eneste som er sikkert uansett motiv, er at tørrsesongen gir best sikt og tryggest stier.
Regntiden gjør stiene glatte og legger skydekket ned i dalene, og da kan du stå på utsiktspunktet uten å se noe som helst. Jordras stenger fjellveiene med jevne mellomrom, og en stengt vei her betyr ikke en omkjøring på tjue minutter. Kommer du i regntiden, legg inn en ekstra dag som buffer framfor å ha et fly å rekke dagen etter.
Det er kaldt i høyden, og særlig om natten — Banaue ligger godt over tusen meter over havet. Kommer du rett fra Cebu, har du sannsynligvis ikke annet enn shorts og t-skjorter i bagasjen. Ta med genser, lange bukser og noe som tåler regn. Overnattingen er gjestehus framfor hoteller, og oppvarming er ikke en del av tilbudet. Pakkelisten tar høyde for fjellturer, men den er skrevet for en ferie der høyden er unntaket.
Å ferdes i et landskap noen bor i
Terrassene er arbeidende landbruk, vedlikeholdt av familier som bor der og lever av dem. Gå på merkede stier og ikke oppå terrassemurene — en mur som brytes ned, koster noen en avling, og reparasjonen er ikke gratis. Spør før du fotograferer folk, og regn med at svaret av og til er nei. Det er ikke et friluftsmuseum, selv om det ser ut som ett fra utsiktspunktet.
Guide er påkrevd flere steder, og det er både riktig og nyttig. Stiene er ikke merket på en måte en tilreisende kan lese, og en guide forklarer et anlegg som ellers bare ser ut som pene terrasser i en fjellside. Betalingen går rett inn i lokalsamfunnet, og det er nettopp den arbeidskraften som avgjør om det finnes noe å se her om tjue år.