Valutaen heter filippinsk peso, forkortes PHP og skrives ₱. Den deles i hundre sentimo, som i praksis bare finnes som småmynt du blir kvitt ved å legge dem i en skål. Men det første du bør vite om pesoen, er ikke kursen mot kronen. Det er at store sedler er et problem, og at en dag på Cebu går vesentlig lettere hvis du har tenkt gjennom hvilke sedler du har i lomma før du går ut om morgenen.
Sedlene og myntene du får i hånden
Sedlene finnes i 20, 50, 100, 200, 500 og 1 000 pesos, og fargene skiller dem tydelig: tjueseddelen er orange, femtien rød, hundrelappen fiolett, femhundreseddelen gul og tusenlappen blå. Tohundreseddelen er grønn og ses sjeldnere enn de andre — mange filippinere håndterer den knapt i det daglige, og enkelte selgere ser på den et ekstra sekund før de tar imot. Det er ingenting galt med den, den er bare uvanlig.
De siste årene har sentralbanken gitt ut nye sedler i polymer parallelt med de gamle papirsedlene. Begge er gyldige, og du kommer til å møte begge deler i samme veksel. Polymersedlene kjennes tydelig annerledes — de er glatte, stivere og har et gjennomsiktig vindu — og de tåler fukt langt bedre enn papir, noe som ikke er en bagatell i et klima der en seddel i baklomma kan bli klam på en formiddag.
Mynter finnes i 1, 5, 10 og 20 pesos i tillegg til sentimo-småmynten. Tjuepesosmynten er relativt ny, og den forveksles rutinemessig med femmeren av folk som ikke er vant til den. Se på størrelsen og fargen framfor å stole på følelsen i lomma. Myntene er verdt å bruke opp før hjemreisen, for de lar seg ikke veksle tilbake noe sted — verken på flyplassen i Cebu eller i Norge.
Tusenlappen er problemet, ikke kursen
Dette er den mest praktiske opplysningen på hele siden. Tusenlappen er den vanlige uttaksseddelen i minibank, og den er samtidig den seddelen færrest kan veksle. En jeepneytur koster noen få pesos. En flaske vann koster under tjue. En tricycle et stykke bortover gata koster litt mer enn det. Ingen av dem har tusen pesos i kassen klokka seks om morgenen, og sjåføren som ikke kan gi tilbake, har heller ikke tenkt å kjøre gratis.
Løsningen er å bryte de store sedlene når anledningen byr seg framfor når nøden krever det. Kjøpesentre, bensinstasjoner, kjeder og apotek tar imot en tusenlapp uten å blunke, og der ber du samtidig om å få igjen i småsedler. Et lag med tjue-, femti- og hundrelapper i lomma løser det aller meste av friksjonen i en vanlig dag, og det er en av de få vanene som faktisk endrer hvordan reisen føles.
Den samme logikken gjelder når du veksler eller tar ut penger: be aktivt om blandede sedler. Vekslekontorene gir gjerne hundrelapper hvis du spør, men de gjør det sjelden av seg selv, og minibanken spør ikke i det hele tatt. Se artikkelen om veksling for hvordan du formulerer det, og artikkelen om minibank for hvorfor du likevel ender opp med tusenlapper.
Kursen — og hvorfor du bør slutte å regne om
Kursen mellom krone og peso svinger, og et kronebeløp blir utdatert fortere enn et pesobeløp. Det er derfor prisene på dette nettstedet oppgis i pesos gjennomgående. Sjekk gjerne dagens kurs før avreise for å få en følelse av nivået, men når du først er der, er det bedre å regne i pesos enn å konvertere hver eneste pris i hodet. Du bruker mer tid på kalkulator enn på ferie, og du får ikke bedre beslutninger av det.
En grov huskeregel du lager selv er langt mer nyttig enn en presis omregning. Et par dager inn i reisen vet du hva hundre pesos er verdt i praksis — omtrent en lunsj, omtrent en kort taxitur, omtrent en øl på et sted med utsikt — og da har du en målestokk som fungerer i den situasjonen du faktisk står i. Det er den følelsen som gjør at du merker når noe er dyrt, og en kalkulator gir deg aldri den.
Bor du der over tid, snur regnestykket seg. Da er ikke kursen en detalj, men den variabelen som avgjør kjøpekraften din fra måned til måned — se artikkelen om levekostnader som fastboende. For en ferie på to uker betyr en kursbevegelse på noen prosent ingenting. For en pensjon som skal vare i tjue år, betyr den alt.
Falske sedler og sedler ingen vil ta imot
Forfalskninger forekommer, og de gjelder først og fremst femhundre- og tusenlapper. Risikoen er lav i butikker, på restauranter og i kjøpesentre, der kassaapparatet og rutinene fanger det meste. Den er høyere ved veksling på gaten, som du uansett ikke bør holde på med. Får du en stor seddel i veksel, kast et blikk på vannmerket og sikkerhetstråden — det tar to sekunder, og det er helt vanlig oppførsel.
Polymersedlene er enklere å kontrollere enn papirsedlene, fordi det gjennomsiktige vinduet er tungt å etterligne. Er du i tvil, be om en annen seddel. Ingen blir fornærmet av det; filippinere gjør det samme seg imellom, og kassereren har som regel allerede sett på seddelen selv. Å si nei til en seddel er ubehagelig i to sekunder, mens å sitte igjen med den er ubehagelig resten av reisen.
Det finnes også en motsatt variant av problemet, som gjelder pengene du tar med hjemmefra: filippinske vekslekontorer avviser utenlandske sedler med rifter, skrift, stempler eller kraftige bretter, og de håndhever det strengt. Det overrasker de fleste nordmenn, som er vant til at en seddel er en seddel. Ta med rene, nye sedler, og be banken hjemme om nettopp det når du henter dem.
Hvor mye kontanter, og hvor du har dem
Regn med mer kontanter enn du tror, i mindre sedler enn du tror. En vanlig dag med transport, mat, en inngangsavgift og litt handel går på kontanter hele veien, og kortet blir liggende i lommeboken. Reservatavgifter, båtturer, terminalavgifter på fergeleiene, markeder og småspisesteder tar kontant, og de har begrenset veksel — se artikkelen om kredittkort for hvor grensen mellom kort og kontant faktisk går.
Samtidig bør ikke alt ligge på ett sted. Del beløpet i tre: dagens penger i lommeboken, resten i safen på rommet eller godt gjemt, og en nødreserve i en tredje lomme du ikke rører. Da koster en mistet lommebok deg én dag og ikke hele ferien. Poenget er ikke at ran er sannsynlig — det er det ikke — men at et tapt kort, en glemt veske eller en lommetyv i en folkemengde har helt ulik konsekvens avhengig av hvordan du har fordelt pengene.
Skal du ta pesos med ut av landet, finnes det en øvre grense for hvor mye filippinsk valuta du kan føre ut uten å melde fra. Beløpet justeres, så kontroller gjeldende regel hos sentralbanken hvis det er aktuelt. For en vanlig reisende er det uansett et dårlig alternativ: bruk opp det du har, eller veksle tilbake før avreise, og ta vare på vekslekvitteringen — enkelte kontorer krever den for å veksle tilbake.
Priser uten prislapp, og hva som faktisk er billig
På markeder, hos gateselgere og på lokale spisesteder er prisene ofte ikke skiltet. Det betyr ikke automatisk at de er forhandlingsbare — det betyr som regel at alle som handler der, allerede vet hva ting koster. Spør, og spør gjerne i to boder. Forskjellene er reelle, og ingen synes det er rart. På suvenirer og klær forhandles det derimot åpent, mens det på grønnsaker forhandles moderat; å presse prisen hardt på en bunt sitrongress er dårlig stil. Ordet du trenger, er tawad — se artikkelen om pruting.
Det som er billig, er lokal mat, transport, tjenester, massasje, husleie, frisør og vask. Det som ikke er billig, er alt som er importert: vin, ost, europeiske matvarer, elektronikk og biler koster ofte mer enn i Norge på grunn av avgifter og frakt. Det forklarer et mønster mange legger merke til i løpet av første uke — du kan spise ute hver dag for lite, men flasken vin til maten koster som hjemme.
Noen faste holdepunkter er verdt å ha i bakhodet som målestokk: bussen fra Cebu City til Oslob koster 140–170 ₱ for nesten fire timers kjøring, og bompengene over CCLEX-brua er 107 ₱ for vanlig bil og 68 ₱ for motorsykkel. Sett opp mot en kaffe på et kjøpesenter sier det ganske mye om hvor prisnivået egentlig ligger. Se prisnivåartikkelen for hvordan Filippinene stiller seg mot Norge på de vanlige varene, og artikkelen om hva en uke koster hvis du skal legge et budsjett.