Museo Sugbo er provinsmuseet for Cebu, åpnet 5. august 2008. Det ligger fire kvartaler fra Plaza Independencia, i en bygning som var fengsel helt fram til museet overtok den – ikke for hundre år siden, men samme år som museet åpnet.
Det er ikke en detalj du kan se bort fra mens du er der. Salene er celleblokker, gangene er fengselsganger, og gårdsrommene mellom fløyene er luftegårder. Bygningen er i praksis den største gjenstanden i samlingen, og den gjør besøket til noe annet enn et vanlig museumsbesøk.
Bygningen som var ment å bli større
Cárcel de Cebú ble tegnet i 1869 av Domingo de Escondrillas, som på det tidspunktet var den eneste arkitekten i Cebu. Planen var langt mer ambisiøs enn et provinsfengsel: bygget skulle være Cárcel del Distrito, hovedfengselet for hele Visayas-distriktet, og det er den opprinnelige ambisjonen som forklarer størrelsen på anlegget.
Etter en runde med anbefalinger og en uavhengig vurdering i Manila ble prosjektet godkjent, og byggingen kom i gang rundt 1871. Korallsteinen i murene har en egen historie: mye av den skal ha vært gjenbrukt fra Parian-kirken, som ble revet i 1878 etter at biskopen av Cebu vant en langvarig rettssak mot menigheten. Den plassen huser i dag Heritage of Cebu Monument.
Andre etasje kom til senere. Kildene er uklare på nøyaktig når, men arkitekturen peker mot den amerikanske kolonitiden, og det er ikke gjort noe forsøk på å skjule at det er et påbygg. Ser du på murverket i overgangen, ser du skjøten.
Fengselet som flyttet ut
Anlegget var i drift som Cebu Provincial Detention and Rehabilitation Center helt fram til 2008, da provinsen flyttet fangene til et nytt anlegg i Kalunasan og gjorde bygget om til museum. Det er en kort avstand i tid, og den merkes: dørkarmene er de originale, flere av galleriene har fortsatt gitrene sittende, og i noen rom står murveggene ubehandlet som de var.
Fengselet ble i sin tid kjent for noe helt annet enn arkitekturen. Fra midten av 2000-tallet deltok de innsatte i koreograferte massedanser som ble lagt ut på nett, og som gjorde Cebus provinsfengsel til et internasjonalt fenomen. Det skjedde mens fangene fortsatt satt i dette bygget.
Dansene fulgte med til det nye anlegget da fangene flyttet, og programmet har gått i perioder siden. I dagens museum står det igjen som et kuriøst lag i bygningens historie, og det nevnes lite i utstillingene – men det er verdt å kjenne til når du står i gårdsrommet, som er nettopp der det ble filmet.
Cellene og krigsgalleriene
Museet er delt i galleriseksjoner som følger tidslinjen: førkolonial tid, spansketiden, den amerikanske perioden, den japanske okkupasjonen og nyere tid. Sterkest er krigsgalleriene. Materialet fra okkupasjonen og fra motstandsbevegelsen på Cebu er konkret og personlig – brev, fotografier, enkeltgjenstander med navn på – og det finnes lite av det andre steder.
Museet utnytter bygningen bevisst her, og det er en effekt du bør være forberedt på. Rommene der okkupasjonen dokumenteres, var faktisk celler under okkupasjonen; fengselet ble brukt av japanske styrker til å holde fanger. Å lese om det i rommet det skjedde i, er noe annet enn å lese om det bak glass.
Noen besøkende synes det er ubehagelig, og det er en rimelig reaksjon. Reiser du med barn, er det verdt å vite på forhånd hvilke gallerier dere går inn i. Andre deler av museet, som det arkeologiske, er nøytrale i tonen og krever ingenting av deg.
Det arkeologiske galleriet
Galleriet med førkolonialt materiale er det som overrasker flest. Cebu var et handelssted lenge før 1521, med faste forbindelser til Kina, og funnene viser det: porselen, mynter og gravgods fra flere hundre år før spanjolene kom. Mye av materialet stammer fra utgravningene under Plaza Independencia ved Fort San Pedro.
Det er verdt å begynne her framfor å gå kronologisk gjennom bygget slik skiltingen legger opp til. Da får du et helt annet utgangspunkt for resten av samlingen enn den vanlige fortellingen som starter med at Magellan seiler inn og oppdager noe. Byen var her, den handlet, og den hadde vært i gang lenge.
Materialet er ikke praktfullt, og det er noe av poenget. Skår av krukker, korroderte mynter, glassperler og enkle smykker forteller om en handel som gikk i volum framfor i skatter, og som knyttet Cebu til Kina, Siam og Borneo. Skiltingen forklarer sammenhengene rimelig godt, og dette er ett av de galleriene der det lønner seg å lese framfor å bare kikke.
Formidlingen, og det som skifter
Vær forberedt på at nivået varierer mellom galleriene. Noen seksjoner er godt tekstet og gjennomtenkte, andre er mer oppramsende, og enkelte utstillinger har åpenbart stått uendret i mange år. Det er likevel provinsens beste samling, og for det den koster, er det ingen grunn til å hoppe over den.
En del av bygget huser dessuten en avdeling av Nasjonalmuseet med egne utstillinger som skiftes ut. Det betyr at innholdet varierer fra år til år, og at et gjenbesøk kan gi noe helt annet enn forrige gang. Hva som vises akkurat nå, kunngjøres som regel lokalt og sjelden på engelskspråklige nettsider, så det enkleste er å spørre i luken.
Skiltingen er på engelsk gjennomgående, og enkelte tekster finnes også på cebuano. Det er få omvisninger å få tak i på egen hånd, men kommer du i en rolig time, hender det at de ansatte følger deg gjennom et galleri hvis du spør. De vet mer enn det som står på veggene, særlig om bygningen selv.
Praktisk
Inngangsbilletten er lav. Åpningstidene er dagtid på hverdager og lørdag, men de justeres, så sjekk samme uke hvis besøket ligger i en stram plan. Regn halvannen til to timer for hele museet, og noe mer hvis krigsgalleriene fanger deg.
Bygget er ikke klimatisert overalt, og cellene har små vinduer. Kom om formiddagen mens det fortsatt er kjølig i murene, og ta med vann. Museet ligger i gangavstand fra katedralen og fra Parian, og skal du gjøre hele den historiske runden i sentrum på én dag, er dette det naturlige startpunktet – se gamlebyartikkelen for ruten videre sørover.
Gaten utenfor er travel og har lite fortau, og det er ikke et sted å bli satt av midt i veibanen. Be sjåføren kjøre helt inn til porten, og avtal henting hvis du kommer sent på ettermiddagen. Det er lettere å få bil herfra enn oppe i åsene, men i rushtiden står trafikken i havneområdet, og da går det fortere å gå de fire kvartalene til katedralen enn å kjøre dem.