Høyt oppe i Busay-åsene står en bygning med korintiske søyler, brede marmortrapper og bronseløver på hver side av oppgangen. Den ser ut som et romersk tempel, og den er bygget i vår tid av en familie fra Cebu. Det er den doble opplevelsen stedet gir: alt ser gammelt ut, og ingenting er det.
Temple of Leah er ikke et religiøst bygg og ikke et historisk monument, selv om navnet og formen antyder begge deler. Det er et privat minnesmerke som drives som en betalt attraksjon, og det er verdt å vite før du kjører opp – forventningen avgjør nesten helt om du liker deg der.
Historien bak
Anlegget ble satt i gang av Teodorico Adarna til minne om kona hans, Leah Villa Albino-Adarna, etter mer enn femti års ekteskap. Byggingen startet i 2012. Når hun døde, er kildene ikke enige om: noen oppgir 2010, andre 2012, og det finnes ingen offisiell kilde som avgjør spørsmålet. Skriv det ikke ned som et årstall – det er et av flere punkter der fortellingen om stedet er muntlig framfor dokumentert.
Familien er kjent på Filippinene, blant annet fordi skuespilleren Ellen Adarna er barnebarn, og det har gitt stedet en oppmerksomhet det neppe ville fått ellers. Etter det som fortelles, skal Leah selv ha spøkt med at hun ville ha et tempel, og enkemannen tok henne på ordet i en skala ingen hadde ventet.
Om det er rørende eller overdådig, er en smakssak, og begge reaksjonene er vanlige blant besøkende. Men det ligger en reell historie bak bygget, og den er verdt å kjenne før du danner deg en mening. Uten den ser du bare søyler.
Hva du faktisk ser
Anlegget er bygget i klassisk-inspirert stil, i flere nivåer nedover åssiden, med trapper, terrasser og en stor hall øverst. I hallen står en stor statue av Leah, og rundt den er det samlet gjenstander fra hennes liv, familiens egne samlinger og en god del dekorativt innkjøp av nyere dato.
Vær forberedt på at det er mindre enn bildene antyder. Vidvinkelbilder tatt nedenfra får trappen til å se ut som en romersk forumplass, og i virkeligheten går du opp den på et halvminutt. Er du der en søndag ettermiddag, står det dessuten folk i hvert trinn, og det er blitt et av de mest fotograferte stedene i Cebu.
Terrassene utenfor er det de fleste egentlig kommer for. Utsikten over byen, sundet og Mactan er blant de beste i hele åssiden, og den er der uansett hva du måtte mene om arkitekturen.
Byggingen som fortsatt pågår
Anlegget er ikke ferdig, og det har vært under arbeid i over et tiår. Nye deler kommer til, andre står i råbygg med armeringsjern stikkende opp, og enkelte partier er sperret av uten at det varsles på forhånd. Det er ikke forfall – det er et byggeprosjekt som går sakte.
For deg som besøkende betyr det to ting. Stedet ser annerledes ut fra år til år, og bilder du finner på nett kan vise noe som ikke lenger er der, eller mangle noe som er kommet til siden. Og du bør ikke reise hit med et bestemt bilde i hodet som du har tenkt å gjenskape, for det er ikke sikkert motivet finnes lenger.
Det er også en av grunnene til at åpningstider og adgang varierer. Deler av anlegget kan være stengt for arbeid, og det kunngjøres sjelden på forhånd. Kommer du hit i regnværssesongen, er det dessuten verdt å vite at trappene i ubehandlet stein blir glatte, og at flere av terrassene er uten tak.
Kritikken
Stedet deler folk, og det er ikke bare et spørsmål om smak. Noen synes det er en rørende gest og en severdighet i seg selv. Andre synes det er overdådig og malplassert i en åsside som ligger over en by med reell fattigdom, og at et privat minnesmerke i denne størrelsen sier noe om avstanden mellom folk i Cebu.
Begge synspunktene hører du hvis du spør lokale, og de blir gjerne framført med et smil og et skuldertrekk. Det er verdt å ha med seg som kontekst framfor å møte stedet uten den. Du trenger ikke lande på et standpunkt for å ha glede av utsikten, men du bør vite at det finnes et.
En tredje innvending hører du sjeldnere, men den er den mest praktiske: at stedet markedsføres som en severdighet på linje med byens faktiske historiske bygninger, og at besøkende med begrenset tid ender med å bruke ettermiddagen her framfor i Parian. Skal du velge, er husene nede i byen eldre, roligere og lærer deg mer.
Er det verdt turen?
Det ærlige svaret er at det kommer an på hva du ellers gjør den dagen. Er du allerede på vei opp til Busay, er svaret ja uten forbehold – det er et kort stopp på veien og en av de bedre utsiktene underveis. Som eneste formål med en hel ettermiddag i Cebu-trafikken er svaret nei.
Det som gjør turen verdt det, er kombinasjonen. Templet, taoisttemplet lenger nede i åssiden og et utsiktssted i Busay lar seg gjøre på tre til fire timer, og da har du sett hele åssiden over byen på én ettermiddag. Vil du ha med blomsterhagene i Sirao også, må du regne en hel dag og helst bil med sjåfør.
Regn tre kvarter på selve besøket. Det er ikke et stort anlegg, og har du sett hallen, statuen og terrassene, har du sett det. Blir du lenger, er det som regel fordi du sitter og ser på byen – og det er en helt legitim grunn til å bli.
Slik kommer du dit, og hva du bør vite
Veien går opp fra Lahug via Busay. Fra sentrum tar det tretti til førtifem minutter med bil i god trafikk og betydelig mer i rushtiden. Bakkene er bratte, og motorsykkeltaxi er billigere – men dette er en av de få strekningene i Cebu der jeg vil fraråde det, fordi stigningen er hard, veien er smal og trafikken tett i helgene.
Avtal henting eller be sjåføren vente. Det er ikke mange ledige biler her oppe, og mobildekningen er ujevn i svingene, så det å bestille ny bil på appen kan ta lang tid. Se artikkelen om Grab i Cebu for hvordan det fungerer i praksis.
Det er inngangsbillett, den er beskjeden, og prisen justeres – sjekk før du drar hvis det betyr noe for planen. Kommer du med små barn, vær oppmerksom på at det er mange trapper uten rekkverk og flere åpne kanter mot åssiden. Best tidspunkt er sen ettermiddag, når lyset er varmt og varmen har gitt seg, men unngå søndag ettermiddag: da skal hele Cebu City opp i åsene, og både veien og terrassene er fulle.