Av alt som kan gå galt på en reise til Filippinene, er trafikk den mest sannsynlige alvorlige hendelsen. Ikke kriminalitet, ikke sykdom, og — for den enkelte reisende, over en vanlig ferie — heller ikke naturkatastrofe, selv om Cebu ble rammet av både jordskjelv og storflom høsten 2025. Det er verdt å si rett ut, fordi de tre andre er de folk bekymrer seg for, mens den fjerde er den man setter seg opp i uten å tenke over det.
Det gode med det er at trafikk også er den risikoen du har mest kontroll over. Nesten alt som avgjør utfallet, er valg du tar selv: hva du sitter på, når på døgnet, hvor fort, og med hva slags hjelm. Denne artikkelen handler om de valgene.
Hvorfor risikoen er høyere her
Trafikkbildet er tettere og langt mindre forutsigbart enn hjemme. Motorsykler fyller hvert eneste mellomrom mellom bilene, jeepneyer stanser hvor som helst uten varsel fordi passasjerene stiger av der de skal, og forkjørsrett fungerer ikke i praksis slik den gjør i Norge — den forhandles i øyeblikket, ved hjelp av horn, nikk og posisjon.
Veistandarden varierer mer enn kartet antyder. Hovedveiene er stort sett greie, mens sideveier har hull, manglende rekkverk og ingen belysning, og en vei som var farbar i mars kan ha rast ut i november. Kjøretøyene er dessuten gjennomgående eldre, og bremser, dekk og lys er ikke alltid i den stand du forutsetter når du setter deg på.
Ingenting av dette gjør trafikken uhåndterlig — millioner av mennesker beveger seg gjennom den hver dag. Men det betyr at systemet ikke beskytter deg slik du er vant til, og at ansvaret for utfallet i mye større grad ligger hos deg selv. Se artikkelen om trafikkultur på Filippinene for hvordan logikken faktisk henger sammen.
Motorsykkelen, og førerkortet som avgjør forsikringen
Hovedrisikoen er motorsykkel, både som fører og som passasjer. Du sitter uten noen form for beskyttelse, i tett trafikk, ofte med en hjelm som ikke gir reell beskyttelse. Det gjelder både leiescooter og habal-habal, og det gjelder uansett hvor kort turen er.
Før du setter deg på en, er det ett spørsmål som betyr mer enn alle andre: er du forsikret hvis dette går galt? Utenlandsk førerkort er gyldig på Filippinene i 90 dager fra ankomst, forutsatt at kortet er skrevet på engelsk. Er det ikke det, kreves en offisiell oversettelse, og et internasjonalt førerkort er den enkleste måten å oppfylle det kravet på for en nordmann. Ta det med — det koster lite hjemme og er umulig å skaffe her.
Men gyldighet er bare halve svaret. Førerkortet må også dekke klassen du faktisk kjører, og her går de fleste i fella: et norsk klasse B-førerkort gir ikke rett til å kjøre en 150-kubikks scooter. Kjører du uten førerett for klassen, er du uforsikret uansett hva utleieren sier, uansett hva som står i leiekontrakten, og uansett om politiet ikke stopper deg. Mange norske reiseforsikringer har i tillegg et generelt unntak for motorsykkel. Les vilkårene før avreise framfor på sykehuset — se artikkelen om hva reiseforsikringen dekker.
Det som faktisk reduserer risikoen
Ikke kjør i mørket. Belysningen er dårlig eller fraværende, hullene er usynlige, det går folk og dyr langs veikanten uten refleks, og promillekjøring forekommer særlig sent på kvelden og i helger. Én regel om ikke å kjøre etter mørkets frembrudd fjerner en uforholdsmessig stor del av risikoen.
Ikke kjør de første minuttene av et regnskyll. Olje og diesel som har samlet seg i veidekket flyter opp så snart det begynner, og da er asfalten på sitt glatteste — glattere enn senere i regnet, når det er skylt bort. Vent ti minutter under et tak.
Bruk en ordentlig hjelm. Den tynne skallhjelmen som følger med en leiescooter, tilfredsstiller kravet om å ha noe på hodet og gir så godt som ingen beskyttelse ved et fall. Skal du kjøre mye, kjøp en skikkelig hjelm lokalt; den koster mindre enn en dag på sykehus. Bruk dessuten langbukser og lukkede sko: asfaltskader på legger og føtter er den vanligste skaden ved lave hastigheter, og de blir raskt betente i tropisk klima. Og hold avstand — den vanligste ulykken er påkjørsel bakfra av noe som stanset brått.
Som passasjer
Velg bil framfor motorsykkel når du har valget. Grab koster mer enn habal-habal, men forskjellen er sjelden stor nok til å begrunne valget, og du sitter inne i noe framfor på det. I tricycle sitter du godt inne i sidevognen med albuene inne — sidevognen er bredere enn du tror, og den passerer nær ting.
På buss kjører aircon-bussene roligere enn de vanlige og stanser sjeldnere, noe som betyr færre av de bråstoppene som forårsaker ulykker. Setebelter finnes i biler, men ikke alltid i baksetet, og påbudet etterleves ujevnt. Bruk det som finnes, uansett hva de andre i bilen gjør, og sjekk at beltet bak faktisk virker før bilen ruller — også i Grab og drosje. Det er ikke gitt.
Og vurder sjåføren før du setter deg. Virker noen påvirket, stresset eller sint, tar du neste bil. Det er en helt legitim ting å gjøre, det koster deg tre minutter, og ingen tar det ille opp.
Som fotgjenger, og med barn
Du har i praksis ingen forkjørsrett som fotgjenger, heller ikke i et fotgjengerfelt. Det er ikke en beskrivelse av hva loven sier, men av hva som faktisk skjer, og det er den beskrivelsen du må forholde deg til. Kryss der andre krysser, og kryss sammen med dem: trafikken forholder seg til en gruppe, ikke til én person.
Gå rolig og forutsigbart når du krysser. Sjåførene beregner hvor du kommer til å være om to sekunder, og å løpe eller stoppe brått ødelegger det regnestykket — det er farligere enn å gå jevnt. Bruk gangbroene der de finnes over de travleste veiene, selv om det er en omvei.
Med barn blir det hele mer krevende. Barneseter i bil finnes som regel ikke, verken i drosjer eller i leiebiler, så vil du ha et, må du ta med et enkelt beltesete hjemmefra. Habal-habal med barn vil jeg fraråde uten forbehold: det finnes ingen beskyttelse, hjelmene passer ikke et barnehode, og trafikken er uforutsigbar. Og går dere langs en vei uten fortau, hold barna på innsiden.
Bil, kontroller og nummerkoding
Du kan kjøre selv, men for de fleste besøkende er bil med sjåfør et bedre valg. Prisforskjellen er moderat, og sjåføren håndterer trafikken, parkeringen og veivalgene — i tillegg til at han vet hvilken vei som er stengt etter regn og hvor det pleier å være kontroll. Se artikkelen om å leie bil på Cebu.
Skal du kjøre selv, fotografer bilen fra alle kanter før du kjører fra utleieren, og les hva forsikringen i leiekontrakten faktisk dekker og hvor stor egenandelen er. Politikontroller forekommer, særlig ved kommunegrenser og i helger, og hjelmpåbudet på motorsykkel håndheves med bøter som er reelle. Ha førerkort, internasjonalt førerkort og leiekontrakt på deg, og møt en kontroll rolig og høflig. Diskusjon om en bot på veikanten fører sjelden noe godt med seg.
Flere byer har dessuten ordninger der biler med bestemte sluttsifre i skiltet ikke får kjøre i sentrum på gitte ukedager. Reglene settes lokalt og endres, så leier du bil, spør utleieren om ordningen gjelder der du skal kjøre og hvilke dager. Det er en av de vanligste måtene en tilreisende får en bot uten å ha gjort noe farlig.
Hvis det skjer noe
Ring 911 og bli på stedet. Ikke innrøm skyld, og ikke gå inn i en høylytt diskusjon uansett hvor sikker du er på hva som skjedde. Å tape ansikt offentlig veier tyngre her enn hjemme, og en konfrontasjon eskalerer raskere enn du forventer — den roligste av de involverte kommer best ut av det, hver gang.
Kontakt forsikringens alarmsentral så snart situasjonen tillater det. De har avtaler med bestemte sykehus og kan stille garanti eller ordne direkteoppgjør, og det er ikke en formalitet: filippinske private sykehus krever betaling eller garanti før de behandler. Ved alvorlige hendelser ringer du i tillegg UDs døgnoperative senter på +47 23 95 00 00.
Til slutt det ærlige forbeholdet. Det finnes strekninger der habal-habal er det eneste alternativet — grusveiene opp i fjellbarangayene, de siste kilometerne inn til et fossefall. Der handler det ikke om å unngå risikoen, men om å redusere den: dagslys, tørt vær, ordentlig hjelm, og en sjåfør som ikke virker stresset. Alle andre steder: ta bil.